Kanari-Fansen Lillestrøm

Logoen til KFL

Kanari-Fansen Lillestrøm (stiftet 3. desember 1992), kort KFL, er en supporterklubb for Lillestrøm Sportsklubb. Stiftet som følge av billettrot rundt cupfinalen samme året. Navnet kommer fra fuglen kanari, av kallenavnet på LSK, kanarifuglene.

KFL passerte 5.000 betalende medlemmer høsten 2006.

Medlemsbladet Humbug & Kanari gis ut cirka fire ganger i året.

Kvinneandelen i KFL var i 2006 rundt 35%, i 2001 var den rundt 15% ^[1].

Se også Fuglatifo og Sanggruppa.

Historie

FORHISTORIE OG OPPSTART!

På slutten av 70-tallet feide LSK inn i norsk fotball som en eplekjekk oppkomling. Anført av Tommy ble fugla snart en storhet som gjorde at man på kort tid kom opp i over 8000 i snitt på Åråsen. Dette var jo grande saker når man spilte i Østland Nordre noen år tidligere. I tillegg kunne det komme over 1500 stk på Åråsen under bortekamper, der Tore Sandberg fra Dagsrevyen, Liland-saken m.m. var kommentator for de frammøtte, som sikkert koste seg med datidens godbit. Buljong. På tribunen var det ikke noe voldsom aktivitet, selv om en del gikk med utstyr og man faktisk også lagde en del tostangsflagg. De fleste gikk på kamp i sine hvite T-skjorter (norsk fotballs nasjonalpåkledning til langt ut på 90-tallet) og hadde på seg pappskjermer som skygga for sola. På slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet sank både snittet og interessen rundt LSK. I LSK-posten fra tidlig 80-tall kan du lese at "Åråsen-publikummet ble overdøvet av ivrige mossekråker" etc. På den gamle ståtribunen var det en tv-bu midt på. Under den var det en viss aktivitet, selv om sanga kom like ofte som Klanen har for vane de siste åra, med andre ord ikke akkurat ofte. Rundt 1985/86 var det en del synging på de største kampene, blant annet fikk Roger Albertsen gjennomgå noe jævlig på semin mot RBK i 1986. Vi kom oss også til cupfinalen, der vi skulle møte TIL. Den nye kanalen "SportN" viste for en tid siden hele denne kampen i reprise. Det knøyt seg i magan av å tenke på møkkakampen over alle møkkakamper. Tenk deg et par tusen LSK-fans omringa av 15 000 drita rorbuløker i røde kjeledresser som skriker "Lillestrøm e dålig". Hat! Verdt å nevne er også den såkalte André-klubben, som var en slags fanklubb for kulthelten André Krogsæter, mannen som scora fire mål mot Søpla i 85. Etter 1986-sesongen ble denne gjengen splitta opp, og en liten gjeng med folk i tenåra prøvde å holde liv i en klack. Disse folka som dro i gang fra 1987, er "gudfedrene" til KFL, og stort sett alle er aktive på tribunen i dag. Mot Bryne i 1987 var vi sju mann i klacken, blant andre en ung Tom Buer med større afro enn Jon Bon Jovi i videoen til "Living on a prayer".

På slutten av 80-tallet var figuren med klengenavnet "Megamann" en selvutnevnt leder av LSK-fansen. Han fløy rundt i en gul kjeledress sammen med noen fjortiser og prøvde å dra i gang noe liv med en megafon. Han arrangerte også reiser i samarbeid med noe som de kalte Lillestrøm Supporterklubb. Vi under tv-bua hata MM som bare faen, men var faste deltagere på bussturene hans. På en tur til Hamar i 1987 ble det slagsmål på tribunen, med stenger og full pakke, storturene den gang gikk til nevnte by, Vinger og Moss. Til Bislett hadde vi aldri noen organiserte turer på denne tida. I 1989 arrangerte folka under tv-bua vår første bortetur. Turen gikk til Tønsberg, der vi skulle støtte fugla videre fra kvarten i cupen. Vi tapte 3-1, og et vertshus med navnet "Det Gyldne Skjold " hadde ikke så mange varer igjen da vi dro derfra. Synginga og ropa på denne tida var ofte atale. Vi kan nevne: - "Send ham hjem med Widerøe, send ham hjem med Widerøe, send ham hjem med Widerøe, dem lar deg dø! Vi kan nevne at flyselskapet på seint 80-tall hadde et noe frynsete rykte. - "Mini bruker bleie." Komikeren fra Bodø var sammen med Eggen og Sørloth de store hatfigurene. - "Olé, olé, olé, olé, LSK, LSK.” Dette ropet var ultrapopulært i1988.. Rasa var spinnville. Ras er for den oppvoksende slekt følgende: Når LSK scora, føyk hele folkemassen framover, sånn at du kunne tryna skikkelig i forflytninga på 5-10 meter, du kan ikke sammenligne med de korte rasa på de moderne tribunene i dag. Ikke sjelden kunne du risikere å miste sko, øreringer, capser m.m. når du spratt forover som et prosjektil. Verst var det på semin mot KIL i 92, da tribunen revna foran tv-bua, ei jente brakk beinet tvert. Mentaliteten var ultraengelsk. Sanga skulle komme spontant, ingen konkrete forsangere, masse pisspreik og mye energi brukt på å skjelle ut enkeltspillere. Man så også mange engelske trøyer på tribunen, ofte like mange som LSK-relaterte ting. I 1990 kom den berømte episoden da Esten O Sæther i Dagbladet kalte folka under tv-bua for Bøffelberget, et navn som hang på oss i mange år. Selv om vi var mot navnet, sang vi sanger med "bøfla" i hele tida, lagde T-skjorter etc. 1990 begynte jo veldig bra med serieledelse og RBK-knusing, men ble til slutt en nestenkatastrofe. Etter en bedriten høst landa vi ute i kvalik høsten 1990. Foran den siste og avgjørende kampen på Åråsen var scenariet følgende: Vi MÅTTE vinne over Bryne for å holde oss i eliten. Dagen opprant med knallblå himmel og varmt vær. På tribunen var det noen hundre sangklare fuglafans rundt tv-bua omkransa av et hav med Bryne-fans i røde kjeledresser og bjeller. Vi omsetter til 2007: KFL står rundt forsangerfeltet, mens resten av Kanari-Feltet er fylt til bristepunktet av for eksempel Fredrikstad-fans. Surrealistisk er forordet. Heldigvis greide vi brasene, jeg og mange andre har aldri før vært så nervøse før og under en fotballkamp. Det å rykke ned er faan steike meg det verste du kan værra med på som fotballfan. Festen ble tatt på Flisbyens tre vannhull, CIty Pub, Project og Kims. På sistnevnte sted satt gutta og drakk seg drita fulle mens sjefsfeiten Svein Rustad (NFF-pamp) satt og vifta med tusenlappene. Dette året var det også et veldig anstrengt forhold mellom fansen og ledelsen i LSK, mye spanere og mas på tribunen m.m.

Foran året 1991 var på en rar måte optimismen tilbake, selv om Tom Lund ga seg i mars. Vi fikk sjølsikre og meget fansvennlige Ivar Hoff som trener, og gløden fra den sinnssyke dagen mot Bryne var der ennå. Vi gikk på med krum hals for å greie vårt store mål, som var å fylle en buss til Bergen til første seriekamp. 28.4. 1991 kl. 02.00 rulla en full buss ut fra parkeringsplassen foran Concordiabygget. Bussen var et skue uten like. Ingen dass, mye rein sprit, ufattelig vonde seter og dårlig luft. Pisset gikk rett i en tiliterskanne, som selvfølgelig velta med en gang. I tillegg dro vi av en eller annen grunn om Haukeli, noe som medførte 12-13 timers reisetid begge veier. Framme i Bergen gikk vi rundt og sulla med skjerf rundt huet før vi drakk oss møkkings på Lilliken på Bryggen. På Brann stadion var det på denne tida stort sett alltid knallstemning. Bortefansen sto under tak lengst borte på Store Stå, noe som gjorde at akustikken var veldig god. Det var jo stort sett bare her og på Ullevaal man sto under tak. Problemet på borteturer var at folk var totalt utkjørt under selve kampen. Hysterisk synging på buss og pub gjorde at stadionsynginga var ræva i store perioder. Bergen var faktisk et av de bedre stedene mht. dette, mye pga av taket. Matchen vant vi 2-1 etter en meget god kamp av Ivailo Kirov, den godeste bulgareren som er herostratisk berømt for å ha fått fyken av LSK for å ha kjørt i fylla i en rundkjøring på Kjeller. Synginga på hjemmebane var mye bedre enn i 1990, litt Aalesund-/ Vikinghordene-preg. Det vil si like T-skjorter, mye gladfyll og stram svettelukt. Store sanger i disse åra: - "Vi er bøfla, vi er bøfla

  Vi er bøfla, vi er bøfla
  Vi er bøfla fra Åråsen, vi har kommet for å synge, for vi er Norges beste fans. (Mel.: Vi er på vei til Ullevaal etc.)

- " Ua - Tom Buer, Vi sier Ua Tom Buer". (Mel.: ”The power” med Snap) - "Stein, nå må du bytte bein osv." Denne sangen hadde faktisk ingen slutt. Den handla om Stein Amundsen, en slags antihelt, som var vaksinert mot å score.

Før 92-sesongen ville vi kvitte oss med Bøffelberget-navnet. Vi fant fram til et offisielt navn som jeg trur er ganske så ukjent for de fleste, vi kalte oss for

LILLESTRØMS GULE OG SVARTE I ettertid ser vi at dette var et vagt og merkelig navn, alle andre kalte jo oss jo fortsatt for Bøffelberget. Sommeren 92 lagde vi ei T-trøye med påskriften "Lillestrøms gule og svarte". Er det noen der ute som har den, er det bare å kontakte KFL. Til slutt var det en kjent kar som sa fra. Sitat: "Hva er detta for navn? Vi høres ut som en sekt for negre og filippinere." Det var heldigvis slutten på det navnet. Dette året hadde vi et veldig bra lag, og interessen var på vei opp i hele Norge, mye på grunn av at Drillos var kommet skikkelig i siget utover året. I tillegg var det en ny vår for fanklubber. De fire store var oss, Brann, Vif og Godset, sistnevnte med to fanklubber, der den ene het "Fugleberget". Starts fans kalte seg Tigerberget, en gjeng som vi hadde et dritdårlig forhold til. Lederen dems het Feiten og er den fotballsupporteren som har fått slengt mest dritt etter seg i norsk historie. Med seieren over KIL i semin i cupen var vi klare for cupfinale mot RBK i oktober 1992. Siden vi ikke hadde noe medlemsregister, og dette var før mobil og internett, hadde vi liten eller ingen koll på hvem som skulle få billettene til finalen. Vi fikk utdelt 600 billetter. Noen solgte vi på skoler og gjennom vennegjenger, noen solgte vi fra et bord inne på Martins. Hvem som fikk billettene, var helt lemfeldig, en del trøndere hoppa av glede nedover Storgata etter å ha fiksa seg en billett på fuglas kvote. Cupfinalehelga var en stor opplevelse for denne tida å være, Martins og gamle Randis funka bra som partysteder, men i resten av byen var det nesten helt dødt. Foran 2005-finalen brukte vi dette bevisst som skremmeskudd, aldri mer triste gater à la 1992, noe vi fikk til med glans i den ufattelig kule cupfinalehelga i november 2005. Et av de mer bisarre høydepunktene den helga var et innslag på TV3-programmet "Løs på tråden". Programmet ble leda ev den überglatte Ragnar Otnes, den tidas Sturla Berg Johansen. Til stede var også Roger Ruud, Margit Sandemo, Martin Schanche, 10-20 trøndere med bart og 15-20 fuglagutter med 17 i promille. Ultimatumet var greit: Enten får vi noen kasser øl i studio, eller så smeller det!!! TV-3 valgte husfreden. Helga ble avslutta med gravøl på Fagerborg, der alle LSK-gutta ga bort de mintgrønne og lilla dressjakkene sine til fansen som deppa. For et bilde på tidsåndens klessmak. Mintgrønt og lilla! Cupfinalehelga hadde uansett gitt oss mersmak så det holdt. Nå var det på tide å satse skikkelig på en fanklubb som skulle bli noe helt annet enn det vi hadde hatt før. Det ble innkalt til møte hos Kent Dysterud i Baglergata 18. Navnevalget var det store diskusjonstemaet, det mest kuriøse forslaget var "Nazipudla", et sarkastisk forslag som selvsagt kom fra Sykkelmann. Valget falt allikevel på: KANARI-FANSEN LILLESTRØM Den skulle samle alle LSK-fans i en fanklubb, støtte gutta i med- og motgang, ha betalt medlemskap, arrangere turer, bestille utstyr, samarbeide bedre med klubben og ha et ordentlig styre. Den moderne tid var i gang.

ÅRENE 1993-1998 DEN MODERNE FANKLUBBEN TAR FORM

Ja, så var stiftelsen over og det var bare å ta fatt på jobbinga. Det som passa dritbra, var at det i januar 93 var en ny cup inne i Østfoldhallen. Et slags Inne-NM med forskjellige lag med i gruppespill i Østfold og Skarphallen i Tromsø. Den første helga i januar var det klart for den første av veldig mange turer ned til hallen på grensa mellom Særp og Freksta. Vi solgte turen i såkalte helgepakker med buss både lørdag og søndag uansett resultat lørdag, noe som ofte førte til jallaoppmøte søndag. Vi jobba som gale for å få et bra oppmøte til selve jomfruturen med nytt navn. Lørdagen opprant, og vi var over 40 stk klare til å synge ut de fem fra Drøbak/Frogn. Wow, vi var i gang. På bussen var det full hålligång fra tidlig av, og vi kom alltid nesten for seint til kampen. ØH var den første fotballhallen på Østlandet. Den var et merkelig skue, med veldig stor baneflate, en lav tribune på den ene sida og en stor, flat plass med ingen ting på bak tribunen. Alle fans måtte inn den samme døra, nesten en sånn "komme inn på velhus”-følelse. På den andre sida var det en liten inngang som førte inn til paradiset. Sjølveste nirvana var kafeen Mesanin, som etter hvert skulle bli en kultklassiker. Stedet var en ultradøll kafé med gamliser som spiste rekesmørbrød, men når KFL kom på besøk, ble det andre boller. Det var en del som ikke fikk med seg andre omgang. Mesanin frista mer, veit du. Vi var over 40 stk på søndagen også, da fikk Start med Myggen og co unngjelde. Sluttspillet gikk alltid langt borte, så det blei aldri noen sluttspilltur for fugla. Helgas opplevelse var at vi dro ut det store flagget fra cupfinalen, men ikke hadde sjekka at noen var under det. Etter et minutt kikker det fram et kjent hue. Egil Drillo Olsen hadde blitt fanga av KFL-flagget, litt av et syn å se Drillo komme ut av flagget. Årets første seriekamp gikk i Stavanger, og vi satte oss tidlig et mål om å bli mange. Vi blei to stappa busser som dro fra Stortorvet. Når vi dro derfra, var det alltid litt av et fesjå. Smelling av knallskudd og fyrverkeri, besøk av politi etc. På turen hadde vår Sykkelmann en litt spesiell tur. Etter litt for mange bayere på Martins var det spysjuken som tok han. Med kun korte pauser satt han på bussdassen hele veien bort til Rogaland. En skjebne verre enn døden, vil mange mene. På kaia var det klart for en tur til Beverly, puben i Stavanger er den vi har vært flest ganger på, sammen med Fotballpuben i Bergen. Selvfølgelig tapte vi kampen, mange bortetap de første åra med KFL. Etter kampen gikk det ikke akkurat en sesongkortinnehaver på Old Trafford, med andre ord. 16. mai samme året var det klart for tidenes tur med KFL, og da mener jeg TIDENES tur med KFL. 107 stk var samla inn på to busser med 6-7 ståplasser på hver buss. Tyske pornofilmer nonstop, gitarspill og full guffe med samsynging i bussa. En kar fra Korset trudde han skulle ta nattbussen hjem, men i stedet våkna han på Koppang. Tiurn Kro på samme sted glemte nok ikke KFL med det første. Stikkord er vannpistoler med div guffe i. Framme i Trondheim brukte vi alltid puben Gasolin/Fantasi, eid av Micke fra Big Brother 2003. Et lite, men dritdøvt sted, hvor det ikke skjedde noe vanligvis, men akkurat på denne turen var det motsatt. Lysekrona i taket var bare noen sekunder fra å smelle i huet på en del kanaris. Utpå dagen møtte vi en fyr utafor puben som mente kampen var avlyst på grunn av overvann. Vi trudde ikke noe på han, men tok veien til et hotell der vi trudde LSK og RBK-spillere/-trenere var samla. Oppe på hotellet traff vi ingen ringere enn Nils Arne Eggen, som forklarte at det ikke var hans feil, selv om mange ikke delte hans mening og ga han et par verbale kilevinker. Vi skjønte etter hvert at det kjipeste av det kjipe hadde inntruffet, det vil si å dra på en lang bortetur uten at det ble kamp. På vei til bussa ble vi transportert av en haug av politi. Vi fikk syngi et par hatsanger før vi dro hjemover. Styret i LSK likte ikke oppførselen i Bart City og forbød oss å dra på borteturer samla. vi valgte derfor å arrangere en "fisketur" til Hamar. På veien hjem skulle vi ta en avstikker til Briskeby. Noen stilte med vadere og fiskeutstyr etc. Styret syntes dette var litt moro, og vips så var vi inne igjen og kunne arrangere turer. Den store kampen i 1993 var 3-1-seieren over RBK i cupen, med nesten 14 000 på Åråsen. Mons Ivar Mjelde, eller Mens Ivar Molde, som vittige tunger kalte han, dundra inn 3 mål og stoppa kjeften på Eggen og co. Runden etter røyk vi for Fyllingen, og vi fikk også reisepass av Torino i E-cupen. En tredjeplass i serien var heller ikke godt nok, Ivar Hoffs tid som LSK-trener var en saga blott. Inn kom Teitur Thordarson, og vi så jo lyst på 94-sesongen.

Ryktet Teitur hadde på den tida, var et helt annet enn nå. Han hadde hatt suksess med Brann, virka seriøs og hadde et positivt gemytt mot alle. Som alltid med LSK-fans, som er litt enten eller i tankegangen, var det nå ikke måte på hvor gode vi skulle bli. Det var en syk fotballrus i 1994, Norge var klare for VM og interessen for fotballen var skyhøy. Vi skulle møte nyopprykkede VIF på Ullevaal i årets første seriekamp, noe som medførte en voldsom mobilisering på begge sider. Vårt store prosjekt før 94-sesongen var utgivelsen av vår nye fanzine. Navneforslagene var mange, det mest kuriøse var GULT OG FORPULT. Vi valgte til slutt Humbug og Kanari, og etter nitid arbeid ble den klar til seriestart. På kampdagen var det første gang vi hadde vår legendariske seriestartfest med liveband, fotballvideoer og fullt opplegg. Vi dro samla inn til byen med tog og t-banetur opp til Ullevaal. En helt sinnssyk stemning på t-banen ble fulgt opp av en utrolig dårlig stemning på stadion. KFL var dessuten veldig medgangs på den tida. Spilte ikke spillera bra, kunne det være det samme med støtten. Andreutgaven av Humbug, som kom ut i juli, ble forresten inndratt LSK. Sånt søppel skulle man ikke selge på Åråsen. Det skal nevnes at injurieduften lå tett over innholdet, her hadde vi dratt til tungt med personkarakteristikker. At Vidar Davidsen var en skinkerytter, har vi da aldri ment, eller? Etter at vi hadde tapt i cupen for TIL, var det klart for en ny tur til Trondheim. En knallvarm tropenatt dro vi av gårde, uten å vite at denne turen skulle bli skjebnesvanger. Uten å gå så mye i detaljer mht bobilbråket, gjorde episoden at vi ble utestengt som fanklubb på Åråsen og bortebane på ubestemt tid. Mafiastyret var nå urokkelige, og for folk som har kommet til i KFL de siste åra, er det nesten ufattelig å skjønne HVOR klysete og arrogante dette styret var. I kampen mot Brann sto Brann-fansen på vår plass og sang. Sjukt, men sant. Uka etter dro vi til Drammen med en rekke privatbiler, vi kunne jo ikke arrangere busstur. På stadion sto vi samla og klappa når LSK gjorde det bra. På en av scoringene gikk Ståle Solbakken bananas og hang på gjerdet foran oss. En enorm gest for et pressa KFL, en av mange episoder som gjør Ståle til KFLs største helt gjennom tidene. "Det er bare en Ståle" het sangen, og aldri har vel en tekst passa så bra. Dagen etter fulgte han opp med å si at "LSK trenger bøflene" (det gamle navnet hang igjen), noe som var utrolig viktig for oss i kampen for å komme inn. Via noen mellommenn starta vi en prosess som fikk oss inn på Åråsen igjen som en samla klack. Sesongen 94 ble en nedtur, selv om vi fikk sølv. Vi var allerede rundt 1. mai langt bak RBK, og i cupen røyk vi for middelmådige TIL. KFL var vel på det jevne den tida vi var inne, men absolutt ikke noe år som blir huska.

Laget vi hadde i 1995, var et mektig lag. Kåre I og Ronny Johnsen kom jo sommeren 94, og i tillegg kom Geir Frigård fra KIL utpå høsten samme år. All hypen rundt laget spora jo KFL til stor innsats, vi var klare for å revansjere oss fra den middels 94-sesongen. Vårens store prosjekt var utgivelsen av en ny LSK-CD. Duoen Øyvind og Egil kontakta oss høsten 94 for å høre om vi var klare for en fuglaskive. Vi kjørte på, og i april kunne vi nyte det ferdige produktet på slippfesten på Martins, eller som vi sa på nittitallsk: releaseparty. Den kvelden konka to anlegg ut, så Ø/E måtte spille låtene sine på et anlegg som så ut som det var laga av en som var drita. Samma faen, kvelden ble legendarisk på alle måter, vi var stolte som haner over å ha fått til et såpass stort prosjekt. Husk at KFL var mye mindre enn i dag og med utrolig mye mindre økonomisk styrke. Turkontakten vår i 95 var litt av et skue. Arne Stubrud het gubben, og selskapet het Manitur. Bussparken hans så ut som en middels bulgarsk bussarmada anno 1979. Hans egen godlørje var en buss merka med skiltet "St. Petersburgekspressen". Komforten på den var omtrent like god som på en vanlig buss i rushtida i Bangkok. For dere som ikke har vært i Thai-hovedstaden: Glem å tenke på standarden! Arne sjøl hadde et temperament godt over Tom Nordlie. På turen til Brøndby på høsten skulle han for eksempel banke opp halve danskebåten. For en karakter! Den første kampen i 1995 var mot Start hjemme, og KFL hadde en veldig god dag på jobben. Dette var en av de beste syngekampene vi hadde på betongen, utenom kampene mot VIF og RBK. 1995 var det siste året da vi var utelukkende anglofilt inspirert, i 1996 kom jo kasterullene, et symbol på den sydlandske kulturen. Turen til Brøndby var et veiskille, her fikk de 50 tilreisende kanariene seg en real leksjon av Brøndby Support. 4000 mann i svingen som sang sydlandskartede låter var noe nytt for KFL. Vi fikk tilsendt medlemsbladet til BS i mange år etter E-cup-turen i 95. På Åråsen stilte Brøndby opp med 300-400 syngende, selv om man i praksis var videre etter 3-0 hjemme. Vi gjorde store øyne da vi så hvor massive Brøndby var på den tida, til forskjell fra tribunescenen her hjemme, der ingen klack hadde jevnt over 1000 syngende. I 1995 hang vi også mer med i både serie og cup, selv om storspillet uteble. Det bedritne tapet i semin orker jeg ikke skrive om engang, jeg tar kun en historie om en gammal traver i KFL. Han var meget full både på toget til Bergen, i hansabyen og også på toget etterpå. Så full at han faktisk ikke huska hvem som hadde vunnet. I et slags delirium hadde han fått for seg at LSK var videre til finalen. Da han våkna opp i Hallingdal, skjønte han at fugla hadde ryki i semin. Blåmandag er vel forordet. En fjerdeplasse i serien ble fasiten, etter et tap i Kristiansand i siste serierunde. Turene dit var alltid knall, fem år på rad (92-96) hadde vi overnattingsturer ned dit. 11 i kasjotten ble resultatet etter lørdagsfylla dagen før kampen i 95. Teitur fikk sparken, og inn kom "drømmetrioen" Pellerud, Brogeland og Erlandsen.

Da var det klart for sesongen 1996. Den begynte dramatisk. I februar ble en i styret ramma av brann, han kom seg ut av huset, men hele medlemsregisteret brant opp. Vi hadde ingen skikkelig back-up, men gjennom noen gamle lister vi fant ble det etterhvert bygd opp igjen.Også dette året ga vi og Øyvind og Egil ut en CD. Den ble ikke den samme klassikeren som året før, mye på grunn av at det var få og halvgode låter. Dessuten hadde Bjelleklang ei låt, "De beina" som mer ble en kultlåt en kort tid enn en virkelig godsang. Sangen som ble favorittlåta til Arne Sandstø, Peter Werni og Rune Stakkeland. Når de var på fylla, noe de var OFTE i 96, sang de alltid med på den sangen mens de tok en jenka rundt på gamle Martins.14. april var første kamp, da skulle vi møte VIF på Åråsen. Oppladninga til denne kampen var helt koko, vi skulle bare vinne denne tribunekampen. Det skulle bli en mytisk dag. En armada av fuglafans gikk oppover Alexen, nå skulle vi vise alle hva vi var gode for på tribunen. Før kampen solgte vi de nyanskaffede kasterullene bestilt fra Danmark. Vi solgte enormt mange, og når kampen starta, var det et hav av gule og svarte ruller som føyk opp i lufta. Et herlig syn, den moderne tifoalderen var i gang. Kampen gikk også veien, vi vant 2-0 etter scoringer av Ståle og Arne Sandstø. Hele resten av våren var som en drøm. Storkamper hele tida, masse folk på bortekamper, mye medieinteresse rundt klubben og KFL i tidenes medvind. Rundt 1. juni nådde vi 1000 medlemmer, en milepæl på den tida. Den store kampen var selvsagt kampen vi pissa på trøndera. 3-0 vant vi foran 12 000 mennesker. Å forklare de yngre i KFL hvor god Ståle var i denne kampen, er nesten ikke mulig. En i KFL lånte meg en video med opptak fra årene 94-97. Når jeg har kikket på denne, skjønner jeg hvor jævlig god han var. SJEF er forordet. Sommeren 96 tok serien en EM-pause, og dette gjorde mildt sagt ikke LSK noe godt. Du skulle tro gutta hadde fått noe i drinken i ferien, hele resten av sesongen var ræva eller middels. Først røyk vi for Falk i cupen, da en 40-åring fra Somalia, Mohammed Idris, lekte seg med forsvaret vårt. Et minutt før slutt gjorde Sandstø selvmål, og vips så var vi ute av cupen. På den tida gikk liksom all lufta ut av sesongen hvis du røyk ut av cupen. Ok, cupen er stor nå også, men ikke prosentvis så stor som da. Serien nå er jo blitt kongestor og mye jevnere. RBK var ofte langt av gårde tidlig i sesongen, de siste tre åra har det jo vært jevnt helt inn. Ellers var det mye fyll blant spillera, dessuten hadde de vel ikke den nødvendige respekten for Brogeland. Spesielt Rune Stakkeland fikk seg en ny vår. Borte fra bibelbeltet strålte han opp, før hadde han vel aldri drikki eller pult, men det forandra seg nå. En gang måtte vi bære han forbi Martins på en lørdag fordi han var for full til å komme inn. Selv om mye av høsten var dårlig, fikk vi en oppsvinger de siste kampene. På den siste kampen kunne vi feire sølvet og selvsagt også at talentløse VIF hadde rykka ned. Optimismen var tilbake, vi visste ikke at det neste året skulle bli et mareritt. Gjør dere klar for: 1997, SESONGEN FRA HELVETE.

Nå var Pellerud i gang som hovedtrener, og han var sikkerheten selv. Alle kunne spille back, vi hadde nok spillere etc. I tillegg ga han Schillern kicken og fikk inn Ollie Martinsen. Bergdølmo fikk seg selgerjobb av Rune Bratseth i Trondheim. Jaja, vi hadde jo fått Jørgen Vålemark, storscoreren fra Ljungskile. Interessen var stor i klacken, som den ofte var før sesongen på den tida. På 90-tallet skrudde man alltid forventningene opp i været før det hele starta.. På seriestarten mot Stabæk fikk vi i hop 10 busser ut til Nadderud, der vi faktisk greide å få ned 23 kasser med øl bare fra Lillestrøm til Bærum. Konfettishowet dekte halve langsida, men synginga var helt natta, som den ofte er ute i tennisland. Uka etter kom en kamp som aldri blir glemt, mest på grunn av etterspillet. Siden Bergdølmo var selveste Judas Iskariot, var det spesielt å møte RBK i første kamp på Åråsen. Trykket rundt kampen var gedigent, Frank Strandli og KFL gikk ut i RB og ba hele Åråsen synge for laget. Kampen var spennende som bare faen, og blir vel mest huska for tabben til Jamtfall på et LSK-mål. Ojsann, der føyk den inn, tenkte trønderen med den merkelige evnen til å gjøre en tabbe i hver kamp. Oppe på tribunen var det som å være på akuttmottaket på Gaustad, her var det hæla i taket på et mentalt vis. Nils Arne Eggen har aldri vært noen god taper, og dagen etter gikk han til angrep på KFL over hele Medie-Norge. Norske journalister på den tida torde ikke stille kritiske spørsmål til guden fra Orkdal, derfor ble hans historie om "drapstrusler" tatt for god fisk. Artikkelforfatteren sto selv som forsanger på gjerdet den dagen, rett ved gjerdet, og det var ingen sånne ting som skjedde, selv om stemninga var hatsk. Vi måtte slå retrett, og her begikk noen i LSK-styret den fatale feilen å gå mot sine egne. Vi ble innkalt til et møte, og her kommer historien som aldri har vært kjent før nå: Et sentralt styremedlem i LSK var i Asia på dette tidspunkt, noe som var veldig heldig for utfallet. En annen i styret, kjent som en spyttslikker av rang, tok kommandoen og krevde at KFL skulle flytte til svingen mot lillestrøm, den med lecablokker på. En helt ufattelig latterlig idé, som ville føre til KFLs sikre død. Etter en lang tautrekking ble det tatt en avgjørelse mot dette. Vi fikk lov til å fortsette under bua. Spyttslikkeren har ALDRI hatt noe verv i LSK etter dette, og kommer ALDRI til å ha det heller. Hvis noen trur dette er tilfeldig, tru om igjen. KFL bestemmer mer enn du aner. Personen som prøvde å hive oss ut, du skal være glad vi ikke nevner navnet ditt her, din forbanna gnom!

Vi skjønte utover at dette ikke skulle bli en bra sesong. Midt på sommeren gjorde man en del kjøp som i ettertid redda oss fra verre skjebne. Kippe, Normann, Kristinsson og Diallo ble henta inn. Sistnevnte var en tegneseriefigur av de sjeldne. Han gjorde spektakulære kamper og sa masse rare ting. Noen utvalgte sitater: - Play the ball to me, I will score goal

           - Journalist: Are you going to be topscorer this year? Diallo: Of course, I will score at least 20 goals.
          - I like Lillestrøm. That’s were my fanatics are.

Samtidig som vi møtte sportslig motgang, fikk klacken en ny mentalitet. Vi hadde aldri møtt massiv motgang før, nå gjorde vi det. I stedet for å sippe, gikk vi motsatt vei. Synginga var konstant, innstillinga var hakka meg helt mental. Etter kampen mot Sogndal, som vi tapte, sto vi igjen en halvtime og sang. VG hadde en kåring av beste fans det året, og den vant vi. Sesongen ebba ut med et grisebittert tap for Twente i E-cupen, for en møkkasesong. Det kunne ikke bli annet enn sparken for Pellerud. Inn kom Arne Erlandsen og Hallvar Thoresen.

Sesongen 1998 opprant, og aldri hadde ståa rundt klubben vært verre. Stadionutbygginga var satt på is, dårlig mannskap, urutinerte trenere, liten medieinteresse, Ståle hadde dratt til Wimbledon, og samtidig levde våre gamle rivaler RBK og VIF høyt på strå, sistnevnte med en helt sjuk hype etter cupfinalen 97. En del personer i KFL skjønte at vi også måtte inn i klubben for å bestemme hvilken retning klubben skulle ta. På årsmøtet i LSK i februar 1998 fikk vi inn to personer i styret til klubben, en revolusjon, intet mindre. I stedet for å gå imot klubben, som en del svenske fans tragisk nok driver med, satte vi oss ned med klubben og bestemte oss for at LSK faen ikke skulle forsvinne som toppklubb. Vi visste det skulle bli hardt, men vi ga full gass i forberedelsene. De to første kampene ble en katastrofe, 0-3 for KIL og 0-4 mot Molde på stadionåpninga på Røkkeløkka var ikke bra signaler. Foran kampen mot VIF var hele klubben og KFL nede i kne. En eller annen høyere makt må ha forbarma seg over oss, vi vant til slutt 3-2 etter en sjukt spennende kamp. Mange superlativer nå, men vi følte oss så ufattelig pressa mot veggen i 98. Den kampen utløste ketsjupflaska, fordi Arne og Hallvar fikk mye ut av det noe begrensa mannskapet vi hadde. KFL innførte dette året en tribunegruppa kalt "eLSKe", som hadde i oppdrag å lage tifoer og bedre stemninga på Åråsen. Tifoene ble mislykka stort sett overalt, utenom de sedvanlige kasterullshowene. Synginga ble bedre på storkampene, fordi vi piska opp stemninga på asfalten på indre bane. Vi løp fram og tilbake som noen innkastere i Syden og pusha folk om å ta opp arma, synge og være "gærne". Den store kampen var 5-1-seieren over VIF på Bislett i august. Fire mål av Diallo og ett av kulthelten Svein Are Andreassen sikra oss en magisk kveld på skøytearenaen. Høsten 98 var tragisk. De siste fem kampene hadde vi under 3000 tilskuere på Åråsen, nå var det på tide med et bedre stadion. Heldigvis gikk våre drømmer i oppfyllelse, høsten 98 ble det bestemt at man skulle rive den gamle ståtribunen før 99-sesongen for å gjøre plass til den nye hovedtribunen. Noen hundre kanaris tok gravøl på betongen etter den siste kampen mot Moss, et kapittel i kanarihistorien var over. Noen kjente sanger og rop denne tida: - Hva var vel uten livet uten deg? - Sola, den skinner - La, la, la, la, la etc. (samme mel. som "For vi, holder med Lillestrøm”) - Lars Bohinen-sang à la den vi har om Tom Nordlie nå - Ståle, det er bare en Ståle (Blue Moon) - Det klassiske klapperopet med FUGLA til slutt. - My, my Diallo (Delilah) - Kåre I aaha, Kåre Ingebrigsten aaha, Kåre Ingebrigtseeeen (Voulez Vouz med Abba) - Lillestrøm er de beste – Heia Heia Heia kanaris

Ledere

Navn	År
Flatt styre, dvs ingen leder	2007-
Petter Wilhelm Olafsson	2005-2006
Morten Veening	2002-2004
Flatt styre, dvs ingen leder	2000-2001
Asbjørn Jensrud	1995-1999
Ulf Børke	1994-1995
Kent Dysterud	1990-1993