Det var en helt ålreit februardag i 2012 at vi, ”macho”-Morten Galåsen og Marius Engelstad, fikk et spontant innfall. Det hadde blitt drodla litt rundt ideen om å lage kanari-fansen radio, og en fuktig kveld i promperomskollektivet (Mökles kallenavn på den gufne kåken) begynte ballen for alvor å rulle. Marius satte sporenstreks i gang med å lage ”jingle”. For det må man ha. Den svært så fengende ukuleletrudelutten kommuniserer en leken kombinasjon av eleganse og utsøkthet. Herligheten er toppet med de deiligste flerstemte harmonier som presenterer programlederne på en uanstrengt måte. Det hele kuliminerer i det velkjente ”det ska bli gøøøy”- Terningkast: 5. Vår visjon til casten var å tilby en episode omtrent hver annen uke. Den gærne Aris-grekeren ”Stam” synes cast var en strålende idé, men at vi nok sastet for lavt. Han mente at vi heller burde satse på å få til en permanent radiostasjon for fugla. Når vi nå ser på statistikken er det bare å innse at gjennomsnittet ligger på beskjedne 3 episoder i halvåret, og å starte egen fuglaradio nok var i meste laget. Selv med egen jingle. Podcastfrøet var like fullt sådd. Morten sendte noen meldinger og fikk etter hvert tak på første intervjuobjekt fra klubben. På dette tidspunktet var vi nærmere enn aldri før på å skape vårt eget usensurerte (og helt uklippbare) talerør til å spre vår eder og galle ut til et intetanende publikum. I første episode fikk vi besøk av den dødsdeilige og særdeles hoggbare mannen Arild Gilbertorini Sundgot. Det provisoriske radiostudioet for denne sendingen, som også innholder et legendarisk intervju (les: monolog) av Arild Myklebust, var lokkalet på Åråsen. Teknikken var av typen ”ting vi fant litt rundt omkring”, og bestod av en datamaskin, et eksternt lydkort og to ganske ulike mikrofoner av typen ”karaoke”. Etter intervjuet med Gilbert ble vi stående og prate litt om fotball generelt. Gæl prøvde å lufte sin fanatiske Fenerbahçe/tyrkisk fotball-interesse, men da fikk Legenden det plutselig veldig travelt med å komme seg av gårde. Første sending var uansett en suksess, og særlig Marius var helt sykt gira på å lage mer cast. 5. mars 2012 var altså en cast født. Alle episodene finnes på iTunes, og på kfl.no.

Det har stort sett bare vært fryd og gammen i arbeidet med å lage cast. Enkelte rariteter har vi uansett rukket å oppleve. På vei til Rønnern drøye to uker etter oppstarten ble vi angrepet med stinkbomber på 411-bussen (aka melkeruta) av en gjeng med bandanakledde. Vi har senere intervjuet ballgutten ”Espen”, og mastodonten Frode Kippe langs akerselva foran fjorårets derby. Da vi satte i gang med å lage andre episode et par uker etter den første var vi fulle av selvtillit etter en strålende mottagelse av et så godt som samlet KFL-forum – en gjeng som i det store og hele er kjent for å være kritiske til det aller meste. Med nesa i sky og med et smil om munnen skulle vi derfor naturligvis intervjue selveste selveste: nylig ankomne Magnus Haglund. Med stor iver og interesse ville vi lære så mye som mulig om denne mannens fotballfilosofi og om tankene for klubbens fremtid. Så der sitter vi da, inne på fysiorommet til klubben, kun avbrutt et par ganger av Geir ”føkkings” Kåsene som trengte mer lotion. Godt over 20 minutter ut i det halvtimes lange intervjuet med denne relativt ukarismatiske mannen oppdager Marius at han har glemt å trykke på ”rec”. Vi forventer vel nærmest at Hæggis skal storme ut av rommet, men han tar det hele med et smil, og vi tar det hele fra børjan. La oss nå bare få ettertrykkelig belyse hvor radiofaglig sterke programlederne egentlig er: Vi skriver ikke ned spørsmål, vi bedriver ikke research eller annen form for forberedelse, og episodene lar seg ikke klippe. Vår kjære Gorken sa det så fint: ”Fugla-caster klippes ikke. De smattes.” Morten skjenket for øvrig Haglund et KFL-skjerf i gave på slutten av intervjuet, som han brukte i et par kamper på rad etterpå. Et vanvittig stilig frieri til fansen.

På et tidspunkt syntes Rønnern det ikke var nok å kun bli intervjuet én gang av de to herrene med en samlet høyde på 382cm, og greide etter hvert å snike seg med i det som var av sendinger. I fjerde episode var han riktignok rettmessig hyret inn som erstatter for den høyreiste (og langlemmede) Gæl, som av alle ting bodde i Istanbul på den tiden. I Erlingepisoden hoppet imidlertid Rønnern likeså godt opp i executive stolen, og i det som foreløpig er siste episode var castgjengen blitt et trekløver. [Denne setningen i teksten er holdt av til en ”suge seg til topps”-vits]. Det var i grunn en velkommen utvikling, og medvirket til at intervjusammenhengens lynne og dynamikk ble litt ledigere. Særlig når Marius’ manglende historiske kompetanse ikke lenger lar seg pensle over med halvtørre vittigheter; Da er det godt å ha en troverdighetsforankring i en litt merkelig pappafigur. Dette kom både lyttere, intervjuobjekter og programledere til gode. I en annen episode hadde vi en fruktbar samtale med Espen Nystuen. Da vi forhørte oss med klubben for å få nummeret til ”Espen”, tok vi det for gitt at vi skulle få snakke med Søgård. I stedet fikk vi servert Espen Nystuen, i gjennom episoden bare kjent som ”feil”-Espen. Det ble en morsom prat om blant annet hans andel i en gammel limtube av en travhest ved navn ”Super-Einar”. Også i dette intervjuet ble vi avbrutt av Geir ”føkkings” Kåsenes lotion-jakt. Nystuen viste seg for øvrig å være (sammen med Knudtzon) den morsomste spilleren vi har prata med, og en selvutnevnt mobber. Vi fikk innblikk i den hysteriske og skarptungede rivaliseringen mellom ham og Kippe. I den samme episoden oppgraderte vi utstyret vårt med en håndholdt opptaker. Noe som for castens del betød at det ble lettere å lage episoder en noen gang og at lydkvaliteten på disse fikk seg en liten oppgradering (alt pjatt om rare lydnivåer til side: Lydkvaliteten er tits, studiovalg kan diskuteres). I takt med dette gikk produksjonsfrekvensen betraktelig ned. Dette er forenelig med klubbens visjon om å spille dårligere fotball jo bedre spillere vi har i stallen. Slik sett kan en godt si at podcasten er en forlengelse av klubben – og i så måte et godt alternativ til live-fotball for mennesker med nedsatt syn og lignende.

I femte episode ble det bestemt fra sentralt hold at temaet for denne episoden skulle være en bossanova-spessial. Hva det innebærer aner ingen, men vi lagde i hvert fall en deilig sensuell jingle, og noen like ereksjonsfremkallende overganger. Det hele kuliminerte i en flott innpakning som virkelig evnet å akkompagnere Erling Knudtzons deilige påsyn. Det går rykter om at en av de kommende – foreløpig ikke planlagte – episodene av casten skal være en ”Cupcakes og speltbrød spessial”. Ingen vet hvorfor, og tradisjonen tro tar man ting sparket og lager et slags produkt av det.

I det som til nå er den siste utgitte episoden av casten, utgitt august i år etter nesten et års pause, nådde vi et slags høydepunkt. I hvert fall etter en tabloidmålestokk. I tillegg til å for første gang ha blitt trill rundt av et intervjuobjekt, ble vi også kjent med Rønnerns historier om intimhygiene fra da han var mutters aleine på Tusenfryd og Johan Anderssons dusjvaner. Dessuten fikk vi besøk av en robot på Martin’s midt under intervjuet. I god Se&Hør-ånd inviterte vi den omtåkede nyskilte ungkaren Kenneth Kvebek – bedre kjent som lederen av Kanari-fansen, for å gripe muligheten til å slå litt under beltestedet. Det ble i det store og hele en deilig sommersending fyllt med øl, krabber, gode intensjoner og god gammaldags mobbing. Gæl setter nådestøtet etter snaue 7 minutter inn i sjette episode – Det runger fortsatt et ekko av traumer og frynsete nerver i mellom veggene på ”Martin’s”. Ch-ch-ch-ch-ch-ch-check it out! Det var også i denne episoden vi endelig ble kjent med Holmlia-batman. Intervjuet med Ohi var det første på blokka for episoden den dagen, og vi hadde avtalt å møte ham på Norway cup. Tanken var vel at lyden av barneskrik i bakgrunnen på et eller annet vis ville bli et fint bakteppe for et intervju med en ung spiller. De velkjente kjeppene i hjula begynte tidlig å melde seg. Gæl og Marius ankom først med buss, og mens vi ventet på at Rønnern skulle komme heseblesende på sykkel begynte Marius å sjekke utstyret sitt – Det tekniske. Displayet viste at det var omkring 3 minutter ledig med opptak igjen på SD-kortet, noe som var veldig rart, fordi det samme kortet inni et digitalkamera viste at kortet var helt tomt. En av grunnene til dette var at kortet var på svimlende 8mb. Nok til å romme omkring 2 og en halv sang eller noen sekunder video. [Denne setningen er holdt av til en vits om at det sikkert hadde vært mer enn nok plass om vi hadde redigert – men det kan vi altså ikke!]. Det var først da Rønnern hadde kommet frem at Ohi syntes det var verdt å nevne at han hadde reist til Lillestrøm igjen. Hell i uhell, da hadde Marius mulighet til å rydde opp i SD-kort styret. Dessuten var det ganske gøy å vinke den nyankomne Rønnern av gårde samme vei han hadde kommet. Vi kom aldri til bunns i hvor kallenavnet Holmlia-batman kom fra, men vi stiftet bekjentskap med en veldig ålreit herremann som ikke stikker seg frem altfor ofte, og fikk spredd ordet til klubbens fans. Slik sett innehar casten enda en viktig funksjon, og opererer nå et sted midt i mellom Robin Hood, lynsjemobb, propagandamaskin og underholder. Og på det feltet er vi best.

Det har så langt vært en fornøyelse å lage det litt rufsete og lasaronaktige podcastproduktet for Kanari-fansen. Vi vet at etterspørselen er en del høyere enn produksjonsraten, men håper at det i fremtiden vil gå litt kortere tid mellom hver episode. I motivasjonsøyemed bør det nevnes at programlederne synes det er veldig artig med tilbakemeldinger, forslag og bidrag på forumet og i kommentarene på iTunes. Tusen takk for ris og ros så langt. Mer ska’re bli. Til sist vil vi beklage overfor leserne at teksten verken var særlig godt skrevet eller med særlig godt innhold. Vi skulle gjerne gått tilbake og rettet syntaksfeil og lignende, men det kan vi altså ikke. Den lar seg rett og slett ikke redigere.

Dagens ledetråd på den hemmelige spiller:
Personen har relativt nylig fått seg ny jobb

© kfl.no 2001.

Følg oss: