Av Arild Myklebust

 

RBK-LSK AUGUST 2005

 

12 år etter den spesielle turen var det klart for nok en tur til bartebyen. Sesongen 2005 hadde vært en stor opptur for Fugla. Vi hadde en ny og superpopulær trener i Uwe Rösler, en energisk Fjøra overalt og et lag som bare ble bedre og bedre. I tillegg hadde KFL flytta inn på en nytt og større kanarifelt og starta med tromme og evighetssanger, noe som forandra dynamikken i tribunelivet totalt. Sanga gikk virkelig i evigheter i 2005, dem kunne være opp til 15-20 min.

 

Før vi dro til Trondheim tok vi knekken på Start og Viking hjemme med masse folk på Åråsen. Vi trakk over 9000 mot sørlendingene og over 8000 mot Viking, LSK var med ett blitt et storlag. RBK på sin side hadde et vanskelig år og treneren Per Joar Hansen hadde en tøff tid. Allikevel var det den sedvanlige pessimismen som råda på bussen. Det var jo 23 år siden vi sist vant på Lerkendal og i disse årene hadde vi fått grisejuling mange av åra. Vi nevner 2-7 i 1996, 1-6 i 1998 og 0-4 i 1999. Jeg husker blant annet kampen i 1996, trøndera leda med 5-0 innen en halvtime var gått.

 

Det som også hadde forandra seg var opplegget rundt tura. Rundt 2000-2001 starta vi med langturer der avreisa var på morrakvisten på kampdagen. Siden en del av kampa starta kl 2000, som kampen i 2005, ble dette mer og mer aktuelt. Det gjorde at den voldsomme russefylla fra 90-tallet var blitt erstatta av en noe mer mild variant av norsk helgekultur.

 

Men det fantes unntak. En gjeng tidlig i 20-åra hadde vært oppe noen døgn og sang samma sangen hele tida. Transporten oppover ble en dobbeltdekker, sånn at et sted mellom 50 og 60 stykker dro samla. I gamle dager var det veldig få utenom bussa på stadion, nå i 2005 var det helt motsatt. Vi pleide å ha en «gang med 5-regel » i åra med suksess. Var vi f.eks 50 stykker på bussen ble vi 250 stykker på stadion, noe som stemte denne dagen.

 

I Trondheim var vi på denne tida (04-06) samla på en slags «burger og øl-kafe» rett ved Torvet. Husker ikke hva det het en gang, kanskje fordi det var et døllt sted uten sjel. Men vi hadde vært på mange puber uten uteservering og utsikt, så vi ville gjerne ha en sentralt så vi kunne vise vi eide byen. Den godeste Are Førsund hadde på den tida en kampanje for å få oss til å velge » Three Lions » som samlingssted i Trondheim. Vi blei så lei maset hans at vi på pur faen ikke valgte å dra på Three lions. Nesten 10 år etter er det bare å medgi du hadde rett Are, Three lions har blitt et knallsted vi gleder oss å komme til.

 

Men tilbake til 2005 og puben. I den samme kompisgjengen som nevnt ovenfor var alle i meeeeget godt slag. Et par tenkte dem skulle ha en lite hyrdestund, noe dem gjorde på dassen. Etter dem kom ut på puben blei dama skikkelig sjuk og måtte på sykehus natta over. Den stakkars kjæresten måtte følge med som anstand på sykehuset og gikk dermed glipp av den legendariske kampen. Ordet straffepuling fikk en ny mening her. Etter litt allsang var det på tide å ta turen til stadion.

 

På denne tida sto vi ytterst på den ene kortsida, mens Kjernen sto på motsatt kortside. Dette var et knallsted å stå. Bratte, fine tribuner og et komprimert felt, optimalt for fotballsynging. Som jeg nevnte nedenfor ble vi ca 250 stående mann og kvinner på bortefeltet. Fra og med vi starta å synge sang vi non-stop i 30 minutter før kampen, hele kampen og 45 minutter etterpå. Sjelden eller aldri har jeg følt en så euforisk lykke og mentalitetsfølelse som på Lekendal denne augustdagen i 2005. Alle husker jo hva som skjedde på banen. Vi lå under 0-1 før vi snudde kampen etter to supre scoringer av Mifsud og Sundgot.

 

Det er imidlertid på tribunen det var sykest. I første omgang var det full pinne med knallsynging, men andre omgang skulle bli SYK. I pausen var noen kjempegira på å dra i gang vår versjon av «Alleez, allez-etc-sangen». Etter litt fram og tilbake , som det alltid er med nye sanger som skal innkjøres trøkka vi til i andre omgang. Selve symbolsangen for KFL, «forza fugla, allez, allez, allez» var født. En sang og et uttrykk som har blitt selve symbolet på ikke bare KF`L, men også LSK. LSK har jo brukt » forza fugla » som merkevare, uttrykket er en slags hilsen mellom LSK-fans m.m.

 

Det som toppa det hele var Mr Patrick Ween, forsanger på Lerkendal. Han var i hele andre omgang en blanding av en brunstig grizzlybjørn i Alaska og en sint og full russer på fest i Murmansk. Så vidt jeg kan huske sang vi den sangen i nesten 45 minutter, bare kort avbrutt av noen få andre sanger. Tida gikk så jævlig seint på slutten, men ENDELIG kunne vi juble igjen over seier på LERKENDAL. Vi hadde faen ikke vinni der siden Joar Hoff var fuglatrener, nå hadde vi brutt trenden.

 

Dagen blei avslutta med tre kvarter utafor garderobene der vi hylla gutta, og kødda med Perry Hansen som fikk sparken etter kampen. Hele turen hjem var vi totalt utlada, vi sov imidlertid ikke et sekund selv om vi var dødstrøtte. En super tur og syk tribuneopplevelse var fasiten da vi kom hjem. Trenden med at vi ikke vinner på Lerkendal har dessverre fortsatt i de åtte åra som har gått. Vi har ikke vinni der en eneste gang siden den småkalde augustdagen for 8 år sia. Det gjør jo opplevelsen enda mer enestående når den er så sjelden.

 

Dagens ledetråd på den hemmelige spiller:

Han har spilt for begge lagene involvert i «The East Midlands derby»

© kfl.no 2001.

Følg oss: