Raufoss IL - Lillestrøm SK, onsdag 28. oktober kl 18:00

[Lars Henrik Dahl]

Drømme, håpe og tro funker ikke. Beinhard jobbing er det som må til. Tror snillismen har gått for langt når man ikke krever mer fra spillere som i utgangspunktet er verdt mange millioner. Vi har i utgangspunktet en stall ingen andre i OBOS er i nærheten av, og da burde det gå ann å kreve en del mer når motstanderen heter Raufoss enn om det var Molde eller Rosenborg.

Har ingen ting med snillisme å gjøre, eller at det ikke settes krav til spillerne. Det har med at man ikke alltid er på topp. Skal vedde på at ikke du har din beste dag på jobben hver eneste dag, jeg har det i hvert fall ikke. Enig i at vi har en bedre stall enn de andre lagene i ligaen, men vi får fortsatt bare lov til å bruke omtrent like mange av dem som motstanderen. De trener faktisk også, og har også lyst til å vinne kamper. Raufoss var gode nok til å slå Sogndal i forrige hjemmekamp.

Tom Nordlie har sagt en del om dette, bl.a. på Studio Åråsen i fjor. Han sier en del intelligent når han ikke er i affekt "Ingen spillere går på banen og er dårlige med vilje". Det KAN ha med holdninger å gjøre, men det kan være mange andre årsaker til at en spiller (eller spillet) ser dårlig ut. Matthew så for eksempel fryktelig dårlig ut tidlig i sesongen. Min påstand er at det var først og fremst fordi han ikke hadde noen fornuftige pasningsalternativer, fordi timingen i bevegelser var feil. Da ser spillet med en gang veldig uinspirert og nølende ut. For meg så det ut som om vi ble tatt litt på senga av aggressiviteten i press på ballfører.

[MortenA]

Jeg tror laget savner en Kasey Wehrman, Roy Keane, Mike Jensen-type. En kaptein som går foran i krigen og krever det samme av sine medspillere. Det virker som at det er litt mye kos i spillergruppen. Lehne Olsen er fornuftig i intervjuer, men han har vel ikke hevet stemmen siden derby-kampen mot søpla. Bjørn er en type som virker å inspirere de rundt han, men han åpner heller ikke kjeften i utide.

Ser man tilbake i tid, så hadde vi Arne Erlandsen og Ståle Solbakken som var ekte vinnerskaller, og de virker ikke å være i dagens tropp.

[Lars Henrik Dahl]

Jeg tror laget savner en Kasey Wehrman, Roy Keane, Mike Jensen-type. En kaptein som går foran i krigen og krever det samme av sine medspillere. Det virker som at det er litt mye kos i spillergruppen. Lehne Olsen er fornuftig i intervjuer, men han har vel ikke hevet stemmen siden derby-kampen mot søpla. Bjørn er en type som virker å inspirere de rundt han, men han åpner heller ikke kjeften i utide.

Ser man tilbake i tid, så hadde vi Arne Erlandsen og Ståle Solbakken som var ekte vinnerskaller, og de virker ikke å være i dagens tropp.

Veldig enig. Fredrik Krogstad er vel den nærmeste i dag til å kunne tatt rollen. Han går foran i krigen i det minste, men virker å ha mer enn nok med sitt eget hode for at han skal kunne tatt ansvar for andres. Marius eller Garnås kanskje, hvis de ble løftet fram til å ta den. Phillip eller Magnus kan nok vokse inn i en slik rolle om noen år, men ser ingen tydelige ledere i dag. Tror ikke det trenger å være den formelle kapteinen, selv om det hjelper. Personlige egenskaper er viktigere, men det skulle det selvfølgelig også være når man velger kaptein i laget...

[OlaG]

Veldig enig. Fredrik Krogstad er vel den nærmeste i dag til å kunne tatt rollen. Han går foran i krigen i det minste, men virker å ha mer enn nok med sitt eget hode for at han skal kunne tatt ansvar for andres. Marius eller Garnås kanskje, hvis de ble løftet fram til å ta den. Phillip eller Magnus kan nok vokse inn i en slik rolle om noen år, men ser ingen tydelige ledere i dag. Tror ikke det trenger å være den formelle kapteinen, selv om det hjelper. Personlige egenskaper er viktigere, men det skulle det selvfølgelig også være når man velger kaptein i laget...

Tror egentlig Krogstad er den eneste med både riktig temperament og riktig blanding av ansiennitet i klubben og/eller naturlig autoritet (fartstid i klubben er ikke alltid relevant, Smarason ble umiddelbart en sånn type med en gang han kom, men han hadde både erfaring og personlighet som tilsa det).

Kan være at Garnås kan vokse inn i det med en sesong til i klubben, men for meg virker han litt mer som en Kippe-type - dvs. kompromissløs i duellspill uten å være altfor verbal.

Amundsen er en god og samvittighetsfull gutt, litt for "snill" til at han blir en sånn type.

Slørdahl vet jeg for lite om, men trenger vel kanskje et år eller to som fast i førsteoppstillinga før han kan begynne å kjefte opp lagkamerater som er 10+ år eldre enn han uansett?

[Kroktåa]

Mye primitiv og overenkel ledelsesfilosofi blant fotballtilhengere. Troen på at en spillergruppe kan kjeftes og skrikes til å prestere er en av de største hinderne for utvikle norsk fotball, dersom dette er et rådende syn også i klubbene. Det er en kjensgjerning at de største suksessene innen lagidrett i norsk idrettshistorie (jeg har ikke oversikt over alle de utenlandske) er basert på et intelligent kollektiv der flere tar ansvar og det er lov å gjøre feil. Ref. fotballandslaget under Drillo, spesielt M1, damelaget i håndball, håndballherrene under Berge. Også RBK under Eggen var mer et kollektiv enn folk som gikk rundt og kjeftet opp andre. Og hvem er tror at Tommy baserte sin ledelse på bana og benken på å være autoritær?

[Lars Henrik Dahl]

Mye primitiv og overenkel ledelsesfilosofi blant fotballtilhengere. Troen på at en spillergruppe kan kjeftes og skrikes til å prestere er en av de største hinderne for utvikle norsk fotball, dersom dette er et rådende syn også i klubbene. Det er en kjensgjerning at de største suksessene innen lagidrett i norsk idrettshistorie (jeg har ikke oversikt over alle de utenlandske) er basert på et intelligent kollektiv der flere tar ansvar og det er lov å gjøre feil. Ref. fotballandslaget under Drillo, spesielt M1, damelaget i håndball, håndballherrene under Berge. Også RBK under Eggen var mer et kollektiv enn folk som gikk rundt og kjeftet opp andre. Og hvem er tror at Tommy baserte sin ledelse på bana og benken på å være autoritær?

Ikke helt sikker på hvem dette var svar til? Er for øvrig til dels enig med deg, bortsett fra at Eggens kollektiv hadde en svært autoritær trener
Tror ikke heller at Morten mener at spillerne kan kjeftes bedre. Jeg opplevde det som at han etterlyste et tydelig lederskap på banen, en som går foran, men også kommuniserer med sine medspillere og drar dem med seg. Eksemplene er kanskje blant de mer høylydt verbale, men likevel

[OlaG]

Mye primitiv og overenkel ledelsesfilosofi blant fotballtilhengere. Troen på at en spillergruppe kan kjeftes og skrikes til å prestere er en av de største hinderne for utvikle norsk fotball, dersom dette er et rådende syn også i klubbene. Det er en kjensgjerning at de største suksessene innen lagidrett i norsk idrettshistorie (jeg har ikke oversikt over alle de utenlandske) er basert på et intelligent kollektiv der flere tar ansvar og det er lov å gjøre feil. Ref. fotballandslaget under Drillo, spesielt M1, damelaget i håndball, håndballherrene under Berge. Også RBK under Eggen var mer et kollektiv enn folk som gikk rundt og kjeftet opp andre. Og hvem er tror at Tommy baserte sin ledelse på bana og benken på å være autoritær?

Alle eksemplene dine har opptil flere av de ledertypene vi snakker om. Litt av poenget her er vel at:
- typene skal være i laget - ikke på trenerbenken. Du trenger ledere i spillergruppa som går foran og som har evnen til å vekke opp resten av laget hvis de slacker av/sover på jobben.
- fotball og håndball er (også) en kampidrett, hvor et visst tennings- og aggresjonsnivå er nødvendig. Kjefting og skriking er et virkemiddel for å få opp det nivået, de gangene det trengs.

Jeg har spilt både fotball og håndball, stort sett i lag med fungerende sosialt samspill. I noen kamper var det viktig med rolig fokus på justeringer av taktikk og spillemønster, i andre kamper var det nødvendig med oppildnende "kom igjen a gutter, nå må vi opp på tærne og gi litt juling". Alt har sin plass avhengig av situasjonen.

[MortenA]

Mye primitiv og overenkel ledelsesfilosofi blant fotballtilhengere. Troen på at en spillergruppe kan kjeftes og skrikes til å prestere er en av de største hinderne for utvikle norsk fotball, dersom dette er et rådende syn også i klubbene. Det er en kjensgjerning at de største suksessene innen lagidrett i norsk idrettshistorie (jeg har ikke oversikt over alle de utenlandske) er basert på et intelligent kollektiv der flere tar ansvar og det er lov å gjøre feil. Ref. fotballandslaget under Drillo, spesielt M1, damelaget i håndball, håndballherrene under Berge. Også RBK under Eggen var mer et kollektiv enn folk som gikk rundt og kjeftet opp andre. Og hvem er tror at Tommy baserte sin ledelse på bana og benken på å være autoritær?

Du tolker meg så feil at det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. At jeg ønsker meg en mer høylydt kaptein betyr ikke at det bare skal kjeftes og skrikes. En dyktig kaptein vet også hvilke knapper han skal trykke på hos medspillerne for å få de til å prestere. Han ser også hvilke grep som er nødvendig for å endre kampbildet til lagets fordel.

Når det gjelder lagledelse, så er det stor forskjell på fotball og håndball. I håndball er spillet mye mindre dynamisk og trener kan også ta timeout for å gi instruksjoner. Drillo nøt også av å ha lederfigurer som Bratseth, Rekdal og Solbakken på laget, muligens fler som jeg har glemt. Eggens styrke var treningene hvor han drillet inn bevegelsesmønsterene til spillerne kunne gjøre dem i søvne, i tillegg til at han disponerte landets soleklart beste stall. Tommy var også meget tydelig på hvilke krav han stilte til medspillerne, uten at han nødvendigvis kjeftet. Det hører med til historien at han under en kamp pekte på høyreskoen sin for å vise en medspiller hvor ballen skulle spilles.

Nå har jeg ikke sett The Last Dance om Michael Jordan på Netflix (da jeg er Detroit Pistons fan), men der skal det visstnok komme frem hvilke brutale krav og forventninger han hadde til medspillerne. Det nettet han også 6 NBA championships. Manchester United under suksesstiden med Ferguson hadde Keane som kaptein, og Schmeichel som også kunne kjefte litt. Gamle Liverpool supportere kan sikkert nevne et par kapteiner fra 70’ og 80’tallet som lot kjeften gå ved behov.

Det siste er det avgjørende. Ved behov. En kaptein vet å motivere, og det innebærer også kjeft innimellom, men ikke til enhver tid.