I 2024 hadde vi et mål om å blåse liv i Humbug & Kanari, denne gangen i et digitalt format. Dette fortsetter vi med i år – og vil gjerne komme i kontakt med supportere som vil bidra med innlegg til siden vår. For mer info, klikk her.
H&K: Fotball, samhold og Bill Clinton
Av Mjølkåsen
Fredag 27. august 1999 ble LSK Unified stiftet, med blant andre Stig Martin Sandvik (44) som en av initiativtakerne. Han har vært lagleder gjennom alle disse årene, og i 2018 ble han kåret til Årets ildsjel – en utmerkelse han like gjerne kunne fått hvert eneste år siden starten for 25 år siden. I tillegg har han fått både LSK-statuetten og en UEFA-pris. Likevel er det ikke utmerkelsene han ser på som høydepunktene i jobben som lagleder.
I fjor markerte LSK Unified altså sitt 25-årsjubileum. I den anledning satte vi (Mjølkåsen) oss ned med Martin for å snakke om alt fra medgang og motgang, møtet med president Clinton, og hva som virkelig motiverer ham til å fortsette – langt bortenfor heder og ære.
Vi var selvsagt nysgjerrige på hva som ga Lørenskog-gutten ideen om å stifte et unified-lag i LSK, og han forklarer at kortversjonen er at han hadde en rådgiver på skolen som pushet han. «Jeg var en del av unified-laget i Lørenskog, men det var rett og slett ikke organisert i det hele tatt», forklarer Sandvik. Flere ganger dro laget til Finstad skole i bitende kulde, bare for å finne ut at treneren ikke kom. Og en dag hadde han like godt dratt til Danmark – uten å si ifra.
«Uprofesjonelt«, utbryter vi, lettere sjokkert. Sandvik nikker og ler litt. «Ja, det er en fin og diplomatisk måte å si det på».
Så hva gjør man når treneren forsvinner til Danmark og ingen tar ansvar? For Sandvik var svaret enkelt: Ta saken i egne hender.
«I november 1998 ble jeg støttekontakt for en utøver som skulle være med på en turnering i Bratislava. Og da fant jeg ut at dette var mye større enn bare de lokale laga rundt Lørenskog», forteller han. «Det er Norway Cup, det er Landsturneringen… men treneren vår var ikke interessert i det. Han ville bare ha lokale treninger og lokale motstandere, alt på hans premisser».
Vi spør om det var da han skjønte at dette kunne bli noe mye større – og mye bedre.
«Ja, så da bestemte jeg meg for å sende god, gammel brevpost til LSK», sier han med et smil. «En kamerat av meg spilte på LSK 4, sammen med Bjarne Sognnæs, og vi jobbet litt opp mot Bjarne, som var daglig leder i klubben på den tiden. Han oppfordret oss til å sende en søknad, så det gjorde vi. Derfra gikk det videre til Kjell Nystrøm, som var leder for breddeavdelingen. Kort tid etter fikk vi beskjed: Møt opp på Åråsen, fredag klokka fem», og da var hjula i gang.
Da var det bare å hive seg rundt for Martin, som kontaktet Jan Erik, styreleder i Akershus Fotballkrets og lagleder for Borgen sitt unified-lag. Så kom fredagen og møtet med Kjell Nystrøm, som egentlig allerede hadde bestemt seg, forteller Sandvik. Kjell ville at Martin skulle gå inn som lagleder – og dermed var høsten 1999 startskuddet for LSK Unified.
I høst feiret dere altså 25 år. Hva har vært høydepunktene?
«For meg er det å se gleden og samholdet. For eksempel var det ei utøver som ikke turte å nikke ballen, for hun var redd for å bli dum. Stefaren hennes hadde nemlig sagt at man ble det – at man mistet hjerneceller når man nikka ballen. Og så kom første scoringa hennes, og den var på hodet!», forteller han entusiastisk.
(Teksten fortsetter under bildet)
Han har aldri vært noen vinnerskalle, og merittene betyr ikke all verden for ham. Og det er jo ikke få av dem, heller! Vi kan ramse opp ting som å vinne Norway cup flere ganger, og ikke minst både seriemesterskap og kretsmesterskap. Det er rett og slett samholdet og de personlige seirene som holdes mye høyere enn ting som landsturneringen og Norway Cup. «Et menneske er en ressurs», konstaterer han.
Åsen-delen av Mjølkåsen var på både 25- og 20-årsfesten til LSK Unified, og beskriver at sett utenifra virker det ikke som det er noe hierarki innad i laget. Ingen er bedre enn andre, man er bare en gjeng som får til ting sammen? Martin nikker bekreftende.
«Ja, det er noen i gruppa som er mer vinnerskaller enn andre, men jeg velger aktivt å ikke fokusere på resultatene». For øyeblikket er de 31 utøvere på laget, hvorav fire av dem er jenter. Og dersom du ønsker å være en del av denne gjengen, er det bare å kontakte lagleder Sandvik, bli med på en trening, «og så ser man an selv om dette er noe for deg, om det føles riktig».
Men, det er jo ikke alle som leser sporadiske artikler på Kanari-Fansens hjemmeside, så hvordan får de som ikke kjenner til LSK Unified vite om at dette tilbudet finnes? Martin og hovedtrener Tom drar innom Skedsmo videregående en gang hvert skoleår, og snakker om både LSK Unified og andre unified-lag rundt omkring i Norge. En noe mykere tilnærming enn visse av oss i KFL-redaksjonen, der mottoet er litt mer «LSK or die». Men fra spøk til alvor, det er jo fint at de som ikke er så heldige og vokser opp som kanarifugler, også har tilbud der man kan være en idrettsutøver.
Martin fortsetter: «Jeg har med en liten flyer de kan ta med i ranselen, og så hjelper det litt at jeg har gått på Skedsmo selv og kjenner en del av lærerne. En av lærerne på Skedsmo er Ranveig Karlsen, som var treneren vår i to år. Hun ber også elever ta kontakt med meg. Og så er det sånn at ryktet går, at venners venner får vite om det og så videre».
På spørsmål om hvem som har vært med hele veien, er svaret Kent Thore Skjellerud – dog litt av og på de siste åra. Familiemann, vøtt. Prioriteringer, si! Han forteller også om ei som spilte for dem i starten, men som nå spiller for Fjellhamar. Det er nemlig ikke bare ett unified-lag på Romerike. I tillegg til LSK og Fjellhamar, har vi også Strømmen, Borgen, Bøn og et barnelag på Skjetten. Det ryktes visstnok også at Rælingens unified-lag skal gjenoppstå.
Men vi må snakke litt om personen Stig Martin Sandvik også, ikke bare laget. For arbeidet hans med LSK Unified har tatt ham langt – både geografisk og personlig.
Vi har blant annet funnet bilder av ham både med George W. Bush og Bill Clinton…
(Teksten fortsetter under bildet)
«Ja, jeg har vært heldig og fått møtt noen kjente folk gjennom dette», forteller han. «Fra 2004 til 2006, så var jeg en av 12 som var talsperson for en del av Special Olympics som ble grunnlagt av Eunice Kennedy Shriver, søstera til John F. Kennedy. De to åra reiste jeg verden rundt og holdt foredrag», fortsetter han. I verdenslekene i Japan 2005, ble han invitert til å holde foredrag for foreldre og ledere som hadde utøvere som deltok i lekene i Nagano. Og hvem var på talerstolen før ham? Ingen ringere enn Bill Clinton. «Det var bokstavelig talt som å hoppe etter Wirkola», påpeker han.
Så det som begynte med et brev til LSK i 1998, førte ham altså til Japan syv år senere, hvor han holdt foredrag på samme scene som en tidligere verdensleder.
«Etter foredraget, kommer Eunice Kennedy Shriver bort til meg og syntes foredraget mitt var veldig rørende. Da valgte jeg å holde foredrag om mobbing. Jeg, som funksjonsfrisk, ble utsatt for både fysisk og psykisk mobbing da jeg var mindre. Og jeg turte ikke å si det til foreldrene mine før andre året på videregående, at det ikke gikk en dag fra 3. klasse og ut ungdomsskolen uten at jeg ble slått eller sparket, eller fikk en spydig kommentar. Og jeg klarte ikke å si fra, så hvor vanskelig er det for andre utøvere å si fra? Det finnes jo utøvere som har vanskelig for å uttrykke seg». Som takk for et rørende foredrag, ønsket Shriver å gjøre noe fint for ham. Martin mottok en invitasjon til hennes 85-årslag, som tok plass i Det hvite hus.
Det er ganske stort!
«Ja, jeg var en av 11 som ikke var familie eller venner fra før. Jeg hadde aldri trodd at det var det hun mente med å gjøre noe fint for meg, at jeg skulle havne i Det hvite hus et halvt år senere». Vi lurte selvfølgelig på hvordan det var å være i Det hvite hus, og fikk høre om et svært skjerpet sikkerhetsoppbud. Man ble fotfulgt av vakter fra Secret Service, de sto faktisk utenfor båsen mens han var på toalettet – og ga han et håndkle etter han hadde vasket hendene.
Altså… vi skjønner at sikkerheten må være høy, men at Secret Service praktisk talt skulle være håndkleutdelere? Det var kanskje litt i overkant.
(Teksten fortsetter under bildet)
Å drive et unified-lag er en ting, men å gjøre det i 25 år, over halve livet sitt, er noe annet. Likevel ser ikke Martin ut til å gi seg med det første. «Det er fortsatt viktig», sier han bestemt. Det handler nemlig ikke kun om idrett og inkludering, men også helse. Han forteller om bestefaren som var veldig opptatt av å være i aktivitet. Da Martin og brodern skulle til besteforeldrene sine, var det ski, skøyter og bading på Bølerbadet som sto på planen. «Det var nok dette som ga meg fascinasjonen for idrett til å begynne med», poengterer han.
Men det er jo ikke dette som er jobben hans. Han jobber på Maxbo, og LSK Unified er noe han gjør frivillig. Så, hva driver ham år etter år? For Martin er det alltid mennesket som står i fokus:
«Når du ser hvor mye det betyr for mennesket, så merker du at det er viktig å gjøre noe for andre mennesker. Alle mennesker er verdt det samme».
Han blir ekstra engasjert nå, for det er sjelden den blide Lørenskog-gutten blir synlig irritert. Men det er helt tydelig hvor grensa går: «Det er ikke ofte jeg blir sint, men om folk driver sjikane, enten det er utviklingshemming, hudfarge eller legning eller hva som helst… Dette var fanesaken for meg da jeg ble fyrt opp av rådgiveren på Skedsmo videregående også. Jeg så viktigheten av dette, og ville ta kampen for å gi aksept og anerkjennelse».
På spørsmål om hvor veien går videre, svarer Martin at de fortsetter i samme tralten, og vurderer å starte et barnelag i samråd med klubben. Det er det visst ikke så mange av, nemlig. Mange klubber fokuserer for mye på topp og titler, og ikke så mye på bredde og rekruttering – som fører til at enkelte faller fra. Martin ga seg med fotball som 14-åring, for barndomsklubben satset alt på topping. Fire år senere ble han hentet inn som støttekontakt rundt unified-laget deres.
Martin var aldri imponert over behandlinga fra Lørenskog tilbake på 1990-tallet. Og i 2005, da han holdt et foredrag for kretsen, la han ingenting imellom. «Da talte jeg Lørenskog midt imot angående måten jeg hadde blitt behandlet på», sier han. Da var det Lørenskogs tur til å være lite imponerte. Men Martin hadde svaret klart: «Og da fikk jeg korreks av dem etterpå. ‘Det er ikke greit at du henger oss ut på den måten der, du kunne ha tatt det opp med oss.’ Da svarte jeg enkelt og greit at det hadde fungert, om de hadde svart på henvendelsene mine».
Det må ha føltes godt å kunne fortelle sannheten foran alle?
«Ja, og sannheten var at Lørenskog var ikke interessert i å inkludere alle den gangen. De var bare interessert i å toppe og vinne».
Heldigvis bryr Lillestrøm Sportsklubb seg. På 25-årsdagen var Mads Hedenstad og Gjermund Åsen på plass blant gjestene, og Gjermund bestemte seg på sparket for å donere 5000 kroner til LSK Unified. Men anerkjennelsen Martin og laget kjenner på i dag, har ikke kommet gratis.
«Ja, vi måtte rive opp noen dører for å få den anerkjennelsen også«, forteller Martin. Blant annet har han måttet krangle litt når det gjelder treningstider. For som han sier, søndag klokka åtte om kvelden, passer ikke for alle. «Men da må man si fra». Og Stig Martin Sandvik, han sier fra. Og også Martin har hatt en personlig reise gjennom disse årene: «Og spoler vi tilbake til den jeg var før, så ville jeg aldri turt å si fra, heller. Og det er mye tilbake til rådgiveren fra Skedsmo videregående. Han fikk meg til å stå opp for meg selv».
Og med høyere selvtillit, har Martin tatt større plass. At Gjermund Åsen kom på jubileumsfesten i høst, var basert på et tilfeldig møte på gata. Martin så Gjermund, gikk bort og inviterte ham, noe han aldri ville ha turt tidligere. Og ved å ta en sånn sjanse, fikk Martin selv en øyeåpner. For Gjermund reagerte med å kjenne ham igjen umiddelbart. «Joda, jeg vet hvem du er, du er han Unified-duden!», hadde han sagt. “Da ble jeg litt satt ut», sier Martin.
(Teksten fortsetter under bildet)
Men LSK Unified og arbeidet til Martin, blir ikke bare lagt merke til i byen og klubben. Også tidligere NFF-president Per Ravn Omdal var på festen. Og i ettertid, etter at kameraene var borte og lysene slått av, tikket det inn et rolig beløp til Martin fra Omdal. «Jeg fikk et Vipps-varsel et par dager etter festen. Da var det Per Ravn Omdal, som i en Vipps-melding takket for en fabelaktig fest, og ba meg gi beløpet videre til laget. Helt under radaren, han ville ikke ha noen oppmerksomhet rundt det». Oops, tenker vi.
Pengegaver er selvfølgelig viktig, siden det går til utstyr, logistikk, reising til turneringer og så videre. Men er det noe annet dere trenger, som Fuglafamilien burde vite om?
«Mange av utøverne jobber i vernet bedrift og har begrenset økonomi, og da er det ikke alltid så enkelt å fly til for eksempel Bodø for å spille Landsturneringen. Med støtte kan vi sørge for at alle utøverne får være med i fellesskapet, og at ingen må bli igjen».
Ja, slagordet er jo «fotball for alle»…
«Ja, og jeg liker også å bruke “en for alle, alle for en”. For man må se det individuelle mennesket også».
Det individuelle mennesket, ja. LSK Unified er åpenbart en sammensveiset gjeng. Men ser man litt nøyere, består laget av en rekke “karrakterer”. Blant annet var det en spiller på 25-årsfesten som fylte tallerkenen fullere enn Åsen-delen av Mjølkåsen noensinne har sett før – og det skjedde flere ganger! «Jeg vet godt hvem du mener, og både Kokkim og Omdal kommenterte det fra noen bord bortenfor. Og det samme skjedde da kakene kom på bordet. Men han leverer på banen».
Mangfoldet i gjengen er jo helt nydelig. Noen kom helt stivpyntet, en kom i keeperdrakt, og noen hadde på seg sofatøyet.
«Ja, og på 20-årsjubileet var det en som gikk i hullete joggebukse. Alle kommer i det de er komfortable med. Det er ikke alle som takler å gå i dress. Jeg er ikke noen dressmann selv, men jeg tenkte jeg måtte gjøre det fordi det var en så spesiell anledning».
Vi merker at tida flyr, og ber Martin fortelle om hva han ønsker å oppnå den neste tida med laget. Svaret kommer kjapt: «Gjermund og jeg har snakket løst om å få til en treningskamp mellom oss og A-laget. Det hadde vært veldig gøy å få til». Og det viser seg at LSK Unified har tradisjoner for noe lignende: «Tidligere har vi hatt treningskamp mot LSK Old Birds, mot tidligere LSK Kvinner-spillere og trenere. Da har både Hege Riise, Lene Storløkken og Nasra Abdullah vært med. Og i det siste har de forsterket med Ingrid Moe Wold. Dem har vi møtt hvert eneste år».
Før vi runder av, spør vi Martin om det er noe han ønsker å si. Svaret kommer uten noe særlig betenkningstid: «Jeg vil bare oppfordre til å støtte LSK Unified, både økonomisk og som supporter når vi har kamper».
Så hvordan kan man finne kampene deres?
«Terminlista vår ligger på fotball.no, og jeg prøver å oppdatere i Facebook-gruppa vår. Men jeg får ikke brukt så mye tid på sosiale medier, så det beste er å søke på fotball.no».
Og om noen skulle lure på hvor mye LSK Unified betyr for folk, trekker Martin frem en historie som sier alt:
«Da Simen Rafn spilte i Aalesund, så satte han seg i bilen og kjørte for å se oss spille Norway Cup. Så kjørte han hjem igjen til Ålesund, og satte seg på spillerbussen neste morgen for å gjøre seg klar til Eliteserie-kamp».
Det sier mye om fellesskapet i og rundt laget. LSK Unified er mer enn et fotballag – det er en viktig del av Fuglafamilien. Så neste gang de spiller, ta turen og hei gjengen frem. For som Martin selv sier: en for alle, alle for en.
Takk til Martin for praten – og for 25 år med beundringsverdig innsats for fotball til alle! Ønsker du å støtte den flotte gjengen økonomisk? Vipps en sum til 39196.
Mjølkåsen
