Tweet
Dagen hadde begynt så bra. Helt siden minstemann vekket meg 06.10 (det var min tur i dag) med krav om frokost og barne-tv hadde ting på sett og vis gått på skinner. En fornøyd treåring så diverse Disney-tegnefilmer, gumlet brødskive og spiste yoghurt. For min del hevdet jeg bestemt (helt frem til kl. 20.19 i kveld) at det var et godt omen at min tilsynelatende umulige kamp for å berge Hibernians, håpløst fortapt under streken med 11 poeng opp til trygg plass femten serierunder før slutt i den skotske toppserien så ut til å kunne gå etter at St. Mirren var slått 1-0 og klokka viste 09.45 (jeg snakker altså om Football Manager 2007 her).
Jeg hadde sågar kaffe for hånden, noe som ikke hadde vært tilfelle dagen før, som dermed hadde begynt på langt mindre harmonisk vis - uetisk Friele-kaffe riktignok, men kaffe likefullt. Senere samme dag var jeg en tur på Teknisk Museum med frue og et jublende frydefullt barn som for første gang fikk se antikke flymaskiner og damptog på nært hold, og som attpåtil fikk pølse og is etterpå.
Så viste klokka med ett 16.45, OKB hadde sendt meg en typisk OKB-SMS (innholdet kan oppsummeres: Jeg er nervøs og dermed sur, og det er masse motbydelige blånisser rundt meg). Dårlig timing, i grunn, ettersom jeg akkurat hadde spist middag og følte meg lett og fin i kroppen. Uansett, OKBs melding fikk meg med ett til å ta realitetene over hva som ventet, over meg. Resten av kvelden hadde jeg høy puls og de typiske, åpenbart usunne tegnene på hatoppgjør-dag: Flakkende blikk, svette håndflater og en usedvanlig kort lunte. Jeg rakk faktisk å både krangle og bli venn med en overrasket minstemann før jeg dro til Åråsen etter at OKBs melding tikket inn på mobiltelefonen min.
På vei til Åråsen gjorde jeg som jeg pleier på kampdager, man analyserer frem til tilbake, for og mot. Tabellsituasjonen, formkurvene, suspensjonene av Kippe og Occean. Mest av alt grunnet jeg på en følelse jeg hadde gjort mitt ytterste for å bli kvitt disse siste dagene: At de siste ukene, for begge lag, hadde lagt grunnlaget for at nettopp denne kvelden kunne bli Den store snuoperasjonen for Vålerengas del. Ni slitsomme serieomganger hadde kulminert med at treneren hadde lagt eget hode på blokka og truet med å si opp om ikke ting snudde. Var det bare taktikk, Petter Myhre? For du hadde vel lest terminlista du også, og kommet frem til - som jeg motvillig gjorde - at derbykampen på Åråsen presenterte den perfekte omstendigheten for din gjeng med underpresterende, overbetalte undermålere å vise at klubben ennå ikke har sugd ut all ryggmarg av lagets kollektive skjelett?
Et sted midt mellom Karihaugen og Olavsgaard dannet det seg en seig, ekkel, svart klump i magen min. Dens sure oppstøt fortalte om at det kom til å gå til helvete i kveld. Som den nevrotisk overtroiske personen jeg er klamret jeg meg imidlertid til de profetiske resultatene jeg hadde hatt med Hibernians på min egen PC noen timer tidligere, helt til det var for pinlig innlysende til å kunne ignoreres: Vi er ikke en gullkandidat.
Karakterboka gir i kveld kommentarer til de som har fortjent det. Spillerne som her ikke får sin innsats nærmere kommentert trenger ikke fortvile: Når de begynner å gidde, begynner jeg å gidde også.
BB Heinz Müller - 7 - Reddet oss fra tremålstap. Usikker på om han kunne gjort noe med målet. Lander på at det ene og alene var den feilplasserte Sundgots, og den på bærtur-plasserte Rambekk, sin feil.
Dan Anton Johansen - 3 - Tatt ut ved pause. Han var ikke den verste der ute, på langt nær.
Shane Stefanutto - 4 - Frisk og fint med offensivt i våre eneste gode ti minutter, helt i starten. Senere like elendig som alle andre. Bedritne dødballer.
Anders Rambekk - 2 - Er dette samme mann som spilte som en gud i fjor?
Pål Steffen Andresen - 5 - Bestemann i forsvaret med god margin.
Kasey Wehrman - 2.
Khaled Mouelhi - 2.
Simen Brenne - 3 - Usynlig - og da mener jeg fullstendig umulig å få øye på - frem til det gjensto en halv time. Da var han lett involvert et par ganger, og han hadde også vår eneste noenlunde sjanse.
Bjørn Helge Riise - 2.
Magnus Myklebust - 5 - Fikk nesten ikke noe å jobbe med, ettersom åtte av ti oppspill gikk utover sidelinja eller rett til en vif-spiller. Freste til noen ganger og var en av ekstremt få som så ut til å ikke ha gitt opp på forhånd.
Arild Sundgot - 3 - Prøver jo alltid, men gud bedre, så dårlig Arild var med ballen i beina i dag. Det var fælt å se på.
-> Espen Søgård - 4 - Gjorde så godt han kunne. Tapte like mange dueller som han vant. Innsatsen var det hvertfall ikke noe å si på.
->Pål Strand - 3 - Nesten usynlig. Et par gode dødballer, blant annet en fin ball til Brennes sjanse midtveis i andre omgang.
->Tore Andreas Gundersen - Kunne like gjerne ha spilt fra start.
Kanarifansen - 3 - Begynte friskt, fin førsteomgang. Døde ut utover i andre, og ga opp med et kvarter igjen. Unntak for felt C (såvidt jeg kunne høre), som gjorde sitt beste. Men jeg skjønner at folk ikke gidder å synge når innsatsen utpå banen knapt nok står til hvilepuls.
Terje Hauge - 4 - Sitt vanlige petimeterske seg. Blåste 55-45 i favør Vif og tok aldri tak i Kjetil Wæhlers serievoldtekter av Arild Sundgot.
PS: Jeg er ikke engang sint, fordi vi tapte så inn i granskauen fortjent i kveld. Vi ble ydmyket, latterliggjort. Pissa på.
Jeg føler meg bare tom innvendig. Den seige, svarte klumpen i magen er det eneste som er igjen.
Nå krever jeg seier på Lerkendal.
Jeg hadde sågar kaffe for hånden, noe som ikke hadde vært tilfelle dagen før, som dermed hadde begynt på langt mindre harmonisk vis - uetisk Friele-kaffe riktignok, men kaffe likefullt. Senere samme dag var jeg en tur på Teknisk Museum med frue og et jublende frydefullt barn som for første gang fikk se antikke flymaskiner og damptog på nært hold, og som attpåtil fikk pølse og is etterpå.
Så viste klokka med ett 16.45, OKB hadde sendt meg en typisk OKB-SMS (innholdet kan oppsummeres: Jeg er nervøs og dermed sur, og det er masse motbydelige blånisser rundt meg). Dårlig timing, i grunn, ettersom jeg akkurat hadde spist middag og følte meg lett og fin i kroppen. Uansett, OKBs melding fikk meg med ett til å ta realitetene over hva som ventet, over meg. Resten av kvelden hadde jeg høy puls og de typiske, åpenbart usunne tegnene på hatoppgjør-dag: Flakkende blikk, svette håndflater og en usedvanlig kort lunte. Jeg rakk faktisk å både krangle og bli venn med en overrasket minstemann før jeg dro til Åråsen etter at OKBs melding tikket inn på mobiltelefonen min.
På vei til Åråsen gjorde jeg som jeg pleier på kampdager, man analyserer frem til tilbake, for og mot. Tabellsituasjonen, formkurvene, suspensjonene av Kippe og Occean. Mest av alt grunnet jeg på en følelse jeg hadde gjort mitt ytterste for å bli kvitt disse siste dagene: At de siste ukene, for begge lag, hadde lagt grunnlaget for at nettopp denne kvelden kunne bli Den store snuoperasjonen for Vålerengas del. Ni slitsomme serieomganger hadde kulminert med at treneren hadde lagt eget hode på blokka og truet med å si opp om ikke ting snudde. Var det bare taktikk, Petter Myhre? For du hadde vel lest terminlista du også, og kommet frem til - som jeg motvillig gjorde - at derbykampen på Åråsen presenterte den perfekte omstendigheten for din gjeng med underpresterende, overbetalte undermålere å vise at klubben ennå ikke har sugd ut all ryggmarg av lagets kollektive skjelett?
Et sted midt mellom Karihaugen og Olavsgaard dannet det seg en seig, ekkel, svart klump i magen min. Dens sure oppstøt fortalte om at det kom til å gå til helvete i kveld. Som den nevrotisk overtroiske personen jeg er klamret jeg meg imidlertid til de profetiske resultatene jeg hadde hatt med Hibernians på min egen PC noen timer tidligere, helt til det var for pinlig innlysende til å kunne ignoreres: Vi er ikke en gullkandidat.
Karakterboka gir i kveld kommentarer til de som har fortjent det. Spillerne som her ikke får sin innsats nærmere kommentert trenger ikke fortvile: Når de begynner å gidde, begynner jeg å gidde også.
BB Heinz Müller - 7 - Reddet oss fra tremålstap. Usikker på om han kunne gjort noe med målet. Lander på at det ene og alene var den feilplasserte Sundgots, og den på bærtur-plasserte Rambekk, sin feil.
Dan Anton Johansen - 3 - Tatt ut ved pause. Han var ikke den verste der ute, på langt nær.
Shane Stefanutto - 4 - Frisk og fint med offensivt i våre eneste gode ti minutter, helt i starten. Senere like elendig som alle andre. Bedritne dødballer.
Anders Rambekk - 2 - Er dette samme mann som spilte som en gud i fjor?
Pål Steffen Andresen - 5 - Bestemann i forsvaret med god margin.
Kasey Wehrman - 2.
Khaled Mouelhi - 2.
Simen Brenne - 3 - Usynlig - og da mener jeg fullstendig umulig å få øye på - frem til det gjensto en halv time. Da var han lett involvert et par ganger, og han hadde også vår eneste noenlunde sjanse.
Bjørn Helge Riise - 2.
Magnus Myklebust - 5 - Fikk nesten ikke noe å jobbe med, ettersom åtte av ti oppspill gikk utover sidelinja eller rett til en vif-spiller. Freste til noen ganger og var en av ekstremt få som så ut til å ikke ha gitt opp på forhånd.
Arild Sundgot - 3 - Prøver jo alltid, men gud bedre, så dårlig Arild var med ballen i beina i dag. Det var fælt å se på.
-> Espen Søgård - 4 - Gjorde så godt han kunne. Tapte like mange dueller som han vant. Innsatsen var det hvertfall ikke noe å si på.
->Pål Strand - 3 - Nesten usynlig. Et par gode dødballer, blant annet en fin ball til Brennes sjanse midtveis i andre omgang.
->Tore Andreas Gundersen - Kunne like gjerne ha spilt fra start.
Kanarifansen - 3 - Begynte friskt, fin førsteomgang. Døde ut utover i andre, og ga opp med et kvarter igjen. Unntak for felt C (såvidt jeg kunne høre), som gjorde sitt beste. Men jeg skjønner at folk ikke gidder å synge når innsatsen utpå banen knapt nok står til hvilepuls.
Terje Hauge - 4 - Sitt vanlige petimeterske seg. Blåste 55-45 i favør Vif og tok aldri tak i Kjetil Wæhlers serievoldtekter av Arild Sundgot.
PS: Jeg er ikke engang sint, fordi vi tapte så inn i granskauen fortjent i kveld. Vi ble ydmyket, latterliggjort. Pissa på.
Jeg føler meg bare tom innvendig. Den seige, svarte klumpen i magen er det eneste som er igjen.
Nå krever jeg seier på Lerkendal.
Kommentar