Torviks LSK-historier

[Stray Cat]

Etter 29 år i RB-sporten har Per Kristian Torvik ikke rent få LSK- historier å komme med, som han har delt på Facebook med Kanari-fansen og Bøffelberget.

Med Torviks velsignelse samler vi dem her.

[Stray Cat]

24.06.17

Dette er langt, men likevel, kanskje noen har lyst til å lese om LSK-spillere som har senket Vålerenga de siste 20 årene før dagens kamp på Ullevaal.

Vålerenga-senkere gjennom 20 år
og en ultimat cuphelt fra 80-tallet
PER KRISTIAN TORVIK


I den norske serien er det lite som slår å være mannen som senker Vålerenga for LSK-spillerne. Laget har et par av dem i 11’eren nå, og det er plass til flere.
De to er Frode Kippe og Erling Knudtzon, noe vi skal komme tilbake til.

For å ta det fra begynnelsen. Den knallharde rivaliseringen er det egentlig Tom Lund har «skylda» for, som det meste annet da LSKs suksesshistorie begynte midt på 1970-tallet. Hans eminente spill ble utnyttet av LSK-ledelsen. Klubben hadde ambisjoner om å regjere i Norge og gjøre seg gjeldende i Europa. Tommy var som en magnet på gode spillere. Som Ivar Hoff sa: «Går du til LSK og spiller med Tommy, kommer du på landslaget».
Ikke bare hentet LSK Terje Olsen og Rune Hansen fra Vålerenga, de tømte Skeid for Tor Egil Johansen, Jan Birkelund og Georg Hammer, og kapret Arne Amundsen og Frank Tømmervåg fra Lyn. Det er klart irritasjon steg i Vålerenga, som hadde målsetting om å bli Oslos klare ener og prege eliteserien. Ett eneste seriemesterskap fra 1965 var magert.

Den ultimate helt
Når en skal rade opp LSK-helter som har avgjort mot Vålerenga er det naturligvis umulig å komme utenom André Krogsæter. Å score alle fire målene i en cupfinale laget ditt vinner 4-1 mot erkefienden er den ultimate prestasjonen for en spiss. Det var stort i 1985, men tenk hvilken heltestatus han hadde fått i dag, når supporterkulturen har tatt av som den har gjort, og rivaliseringen på banen mellom LSK og Vålerenga er gått over til fiendskap på tribunen.

Den startet for alvor da Apeberget på Oslos østkant ble utfordret av LSKs bøffelberg, som var begynnelsen på det som er blitt kanarifansen. Derfor skal vi se på matchvinnerne de siste 20 årene, da det virkelig har eskalert. Det passer også godt, siden Vålerenga bare har vært nede i OBOS-ligaen en gang siden den gangen. Det hadde de som kjent for vane å gjøre det av og til i LSKs nesten evigvarende periode med 43 strake sesonger i toppen.

Den aller viktigste
1998 passer også godt, ikke bare fordi LSK da fikk en helt omtrent ut av ingenting i det som kan betegnes som en av de aller tyngste periodene i klubbens eliteseriehistorie, og lignet et nedrykkslag etter katastrofesesongen 1997.
Laget hadde tapt 0-3 hjemme mot Kongsvinger i serieåpningen og fulgte opp med 0-4 i Molde, der hjemmelaget feiret storseier og åpning av nytt stadion.

Absolutt ingenting tydet på at LSK hadde kapasitet til å snu det mot Vålerenga, som kom til Åråsen som store favoritter. Mot alle odds lå kampen og vippet på 2-2 mot slutten. Da kranglet Mamadou Diallo seg ned til dødlinja og ga knallhardt inn foran mål. Omtrent på målstreken sto Kjetil Nilsen. Ballen traff ham, sannsynligvis i kneet og føk i nettet. LSK vant 3-2, unge Nilsen sikret seg en plass i klubbhistorien og laget fikk det løftet de trengte.
- Det viktigste målet jeg kan huske å ha vært med på, sa trener Arne Erlandsen.
- Jeg sidestiller dette med seieren mot Bryne i kvalifiseringen i 1990. Det snudde hele stemningen laget, i klubben og i Lillestrøm, sa Torgeir Bjarmann.

De morsomste
Alle scoringer som gir seier mot Vålerenga er morsomme. Likevel kan en lage en liste over de aller morsomste. I den kategorien hører Michael Mifsuds seiersmål på Åråsen i vårkampen 2005. Som så ofte før så det hele ut til å gå mot uavgjort. Så da oppgjøret var i ferd med å runde 90 minutter, snappet malteseren ballen fra Thomas Holm ute ved sidelinja. Mifsud avanserte kjapt innover på banen og hamret ballen i krysset rett foran der mer enn 2.000 Vålerengatilhengerne som måpende måtte innse at det eneste som stoppet ballen før den traff dem var nettet bak keeper.

Året etter ble Mifsud også matcvhinner, denne gangen på Ullevaal. Scoringen kom etter 13 minutter. Den neste timen herjet han med hjemmelaget, der LSK med sin tre poeng kom 12 poeng foran laget som ble seriemester året før.
I 2014 ble det riktignok ikke LSK-seier på Ullevaal. Men utligningsmålet var likevel et høydepunkt verdt å huske. Moryké Fofana hadde fått seg noen ordentlige smeller underveis, og ble både pepet ut og delvis mobbet av VIF-supporterne på langsida. På stillingen 2-1 til Vålerenga, avanserte Fofana innover banen fra venstre. Fra 25 meter smelte han til. Hele Klanen kunne følge ballen som valgte samme bane som Fredrikstads Per Egil Ahlsens legendariske skudd mot Vikings Erik Thorstvedt i cupfinalen 1984. Som den gangen føk lærkula inn i vinkelen, mens Vålerengasupporterne ikke skjønte noe av hva som skjedde. Og Fofana hadde fått sin revansj.

Vi må en kjapp tur tilbake til 1998. Kjetil Nilsens seiersmål i vårkampen roet LSK-nervene. Høstoppgjøret på Bislett ble Mamadou Diallos store kamp, Han var ennå inne i varmen hos trener Arne Erlandsen og ga seg ikke før han hadde scoret fire ganger i 5-1 massakren. På sitt beste syntes ingenting å kunne stoppe Diallo, som lignet på lagets frelser.

2007-sesongen var stort sett morsom, og den beste for laget i de 28 årene etter seriemesterskapet i 1989. Med til historien som ga cupseier var tre deilige poeng mot Vålerenga på Ullevaal. Olivier Occean, Arild Sundgot og Simen Brenne scoret målene, da sistnevnte prikket inn nummer tre rett foran kanarifansen.
I forkant av våroppgjøret på Ullevaal 2000 hadde ikke nykommer Magnus Powell markert seg nevneverdig. Ivar Hoff, som var TV2s utsendte på kampen, var ikke heller ikke imponert.
«Ingen tvil om at LSK har kjøpt feil spiller. Han har ikke vært i nærheten av å erstatte Heidar Helguson», sa Hoff’ern.

Så gikk det som det måtte gå i rekken av tidspunkter for uheldige uttalelser på direkten. Mindre enn minuttet seinere scoret LSK kampens eneste mål, naturligvis signert Magnus Powell. Og Heidar Helguson, han ble aldri matchvinner mot Vålerenga. Men han gjorde to mål da det ble 4-1 i 1999, der Arild Sundgot og Pål Strand også kom på scoringslista.
Matchvinner ble Sveinung Fjeldstad. Gjøvikingen fikk aldri noen stor LSK-karriere. I returoppgjøret i 2000 gjorde han begge målene på Åråsen da LSK vant 2-1.
Det hadde lenge ligget i kortene at Robert Koren synets tre år på Åråsen var nok for hans del. Han ville videre i karrieren og oppnådde suksess i Premier League med West Bromwich og Hull. Men også han rakk å senke Vålerenga. Han scoret like godt begge målene da det ble 2-1 i hjemmekampen noen uker før han viket farvel til Norge og Tippeligaen.

Pål Strand ble aldri matchvinner mot Vålerenga. Men han sikret 1-1 i bortekampene i 2002 og 2003, det siste i 16. maibataljen. Det gjorde jo ikke Pål til mindre Supermann i supporternes øyne ved å redde feiringen av nasjonaldagen.

Gjorde noe med det
«Gå ut og gjør noe med det», skrev RB-sporten før oppgjøret på Ullevaal i 2009, da LSK virkelig trengte poengene. Så gjorde Frode Kippe akkurat det. For foreløpig eneste gang ble han matchvinner i hatoppgjøret, da klokka tikket mot 90 minutter og LSK-kapteinen tok ansvar sekunder før full tid.
- Jeg drømte faktisk om det. Min deiligste scoring og noe av det største jeg har opplevd, sa Frode etter seieren.
Med til historien far den kampen var at Stefan Logi Magnussson var hentet fra Island og storspilte med en rekke feberredning, og på mange måter ble en matchvinner han også.

Vålerenga-dødaren Knudtzon
Erling Knudtzon er Vålerengadødaren framfor noen de siste 20 årene. I 2011 sikret han ett poeng i 1-1 oppgjøret på Ullevaal. I tilsvarende kamp året etter ga han LSK ledelsen. Palmi Palmason ble matcvhinner med scoring i «riktig» mål foran supporterne, og meldte seg inne i rekken av helter med matchvinnerstatus mot erkefienden.

I 2014 scoret han det avgjørende målet. Petter Vaagan Moen var banens gigant og ga LSK ledelsen. Erling Knudtzon hadde tre store sjanser før han nærmest løp ballen i mål og sikret tre poeng. Dessverre får han ikke anledning til å gjenta den bedriften lørdag, i og med at han må sone karantene for tre gule kort.

I fjor vant LSK 2-0 på Åråsen. Scoringer Fred Friday og Bassel Jradi. Det kunne vært noe å sende på banen når Erling Knudtzon er nødt til å hvile.

[Stray Cat]

Lillestrøm Sportsklubb har vunnet fem gull, åtte sølv og tre bronsemedaljer i serien. Nå jakter LSK sitt sjette cupmesterskap mot Sarpsborg -08. Ganske unikt for en klubb fra en by med 11.000 innbyggere. Hvis det er interessant, kan det komme litt krydder om lag og spillere fram til cupfinalen. I dag: Robert Koren

Den flyvende slovener
PER KRISTIAN TORVIK

Når LSK er klar for en ny cupfinale ligger det i kortene at både klubbens tidligere cuphelter, og andre helter, trekkes fram. Robert Koren er en av dem, og sannsynligvis den beste utlendingen som har spilt i den gule og sorte drakta.

Med daværende AS-eier Per Berg sammen med Tom Lund på i Lørenskog tidlig i februar 2004 overbeviste han så mye i treningskamp mot Tromsø at sjekkheftet hurtig ble tatt fram. «Koren oser klasse», skrev RB-sporten etter oppgjøret LSK vant 4-2.

Tommy har alltid satt opp sitt drømmelag i LSK bestående av spillere han enten har spilt med eller trent. Da Romerikes Blad ba ham sette opp laget fra 1991 til 2016 i fjor, var Robert Koren selvskreven som offensiv mitbanespiller/spiss rett bak Arild Sundgot på topp.
«Driblesterk, tett ballkontroll, bevegelig, oppspillsmulighet langs bakken», var kommentaren LSK-legenden ga. Han kunne sikkert lagt til målfarlig også. I karrieren har Robert Koren i følge Wikipedia spilt 581 kamper og scoret 106 mål. Ikke dårlig for en midtbanespiller. 19 av målene kom i 76 kamper for LSK.

Det gikk i lange tiden før hans nye medspillere skjønte at de hadde fått noe helt spesielt som lagkamerat.
- Når Robert får ballen ser han alltid framover for å finne løsninger. Jeg har gått på løp i fire-fem år nesten uten å få ballen. Nå får jeg den omtrent hver gang, sa Magnus Powell etter halvannen måned med sloveneren.
Robert Koren debuterte mot Fredrikstad. Han la opp til ledermålet og regisserte forspillet da LSK scoret 2-0, som ble resultatet til slutt. Åråsenpublikummet var storfornøyd med nyervervelsen.

Spillemessig var det kamper han ikke var like god hele tida, og langt fra i 90 minutter. Men i deler av de aller fleste kampene hadde han et nivå få, om noen andre, i eliteserien hadde inne. Som i semifinalen mot Vålerenga (seier 2-0) i 2005:
«Geniale Robert Koren var igjen kjernen i LSKs offensive spill. Det er synd å si det, men han er for god for norsk fotball», var dommen i lokalavisa.
Dessverre var ikke det mulig å gjenta i cupfinalen mot Molde. Riktignok var han igjen LSKs beste og spilte en god kamp, men dominere i det gjørmehullet Ullevaal presenterte seg cupfinaledagen var ikke mulig. Det ble tap 2-4 for moldenserne etter ekstraomganger.

Landsmannen Zlatko Zahovic var Korens forbilde da han kom til LSK. Til og med sveisen var lik den slovenske stjernespilleren og teknikeren. Ett år seinere var den byttet ut med en mørk manke. På banen begynte han å ligne en grovarbeider, samtidig som han beholdt de ferdighetsmessige kvalitetene som gjorde ham til en spesiell spiller i norsk toppfotball. Selv om han hele tida holdt muligheten åpne for ny kontrakt med LSK, var det ingen tvil om at han hadde blikket rettet mot et liv utenfor Norge når kontrakten løp ut høsten 2006.
- Målet mitt er å spille i en av de fem store ligaene i Europa, England, Tyskland, Frankrike, Spania eller Italia, uttalte han.

Midtsommer 2005 fikk han den første indikasjonen på at han kunne lykkes. I Intertotokamp mot Newcastle på bortebane herjet han sammen med Michael Mifsud og scoret LSKs mål i 1-1 oppgjøret. Foran 8.500 tilskuere på Åråsen ble det 0-3 tap, men Robert Koren hadde markert seg.

Han var banens beste mot FC København i Royal League (tap 0-1), vinterturneringen som ble forhatt i Norge, men som i to år både ga LSK meget god sportslig uttelling og mange millioner inn på konto. Det var åpenbart at Robert Koren ville spille for et lag som var kvalifisert for europeiske turneringer, og leflet en periode med Rosenborg.
- Går han til en norsk klubb forteller det alt om ambisjonene våre, mente daværende trener Uwe Rösler.

LSK lyktes ikke å kvalifisere seg til Europacupen. Robert Koren var heldig og ble hentet opp som Bosmanspiller til West Bromwich, og fikk drømmen om Premier League oppfylt, både i WBA og Hull.

Med til slovenerens gylne LSK-historie hører også at han senket Vålerenga ved å score begge målene i 2-1 oppgjøret på Åråsen rett før han pakket saken og dro til England. Slikt gir evig heltestatus blant kanarifansen.
- Gjennom mine år i LSK lærte jeg hvordan jeg skulle takle å spille i engelsk Premier League. Jeg har mye å takke klubben for, sa Robert Koren da han var ferdigspilt etter tre år på Åråsen.

FAKTA
Navn: Robert Koren.
Født: 20.9.1980.
Klubber: Celje, Slovenia, LSK (75 kamper, 19 mål), West Bromwich Albion (124 kamper, 16 mål), Hull City (143 kamper, 28 mål), Melbourne, Australia.
Landskamper: 61 for Slovenia, 5 mål. Kaptein da landet debuterte i VM i Sør-Afrika 2010. Scoret 1-0 målet da Slovenia slo Algerie 1-0 i landets første VM-kamp.

[Stray Cat]

13.10.17

Jeg oppleved at mine linjer om Robert Koren ble tatt vel i mot av kanarifansen. Mens vi venter på søndagens kamp mot Sogndal, og ikke minst cupfinalen mot Sarp, hjelper det kanskje mot ekstrem neglebiting med noen linjer om en annen stor LSK-spiller. Han er det største keeprtalentet som har spilt i Norge siden Geir Karlsen. I dag: EMILLE BARON.

Et supertalent LSK ikke har hatt maken til
PER KRISTIAN TORVIK

LILLESTRØM: «Tar du deg en tur på Åråsen etter at A-laget har hatt treninger, ser du redninger du ellers ikke opplever på norske fotballbaner».
Dette var innledninger på en kommentar i Romerikes Blad 24. august 2001. Spilleren det handlet om var Emille Baron, keeper fra Sør-Afrika som LSK hadde tatt med seg hjem etter en treningsleir i Nelson Mandela-land i 1999. Han var satt utenfor A-laget av trener Arne Erlandsen for ikke å følge reglene som alltid finnes i en fotballtropp. Det var ikke første og heller ikke siste gang det skjedde.

Emille Baron var et supertalent da LSK oppdaget ham som 19-åring på en av treningsleirene fra den tida Åråsenklubben var under vingene til Olympiatoppen som satsingslag i norsk fotball.
- Han er uten tvil det største keepertalentet LSK noen gang har hatt. Kanskje den aller beste i Norge også, hvis han hadde fått utviklet seg som vi hadde håpet, sier Kjell Lier, som trente ham i alle årene han var i Norge.

Hadde alt
Den sørafrikanske unggutten var en atlet, sterk, hurtig, reaksjonsrask og god i feltet til å være så ung. Om en noen gang kan bruke betegnelsen kattemyk på en fotballspiller, passet den perfekt på Emille Baron. Det kunne de bekrefte som så ham i august 2001, da han nærmest lå parallelt med tverrliggeren og reddet Kjell Liers knallharde, men likevel godt plasserte skudd mot vinkelen. På neste avslutning var han like kjapt nede ved stanga og slo en ball til corner.

Emille var et naturtalent. Men han bodde i Cape Town med alle de farene som truet i en av verdens farligste byer. Selv var han glad da han fikk tilbud fra LSK.
- Jeg har vendt ryggen til kriminalitet, gangstermiljø og rus, sa han til RB-sporten da han kom.
Å være ung og svart i en av verdens tøffeste byer når det gjaldt kriminalitet kunne føre til hva som helst. I Lillestrøm flyttet han inn hos en familie og likte seg godt. Samtidig tok LSK-leder Per Mathisen seg også godt av ham i det private. Så alle piler skulle peke oppover for gutten det har vært svært få av på samme nivå i Norge.

Emille kunne varte opp med en 7’er på RB-børsen tross 0-2 mot Bodø/Glimt, der Pål Strand var den eneste av lagkameratene som nådde så høyt som 4.
I 2000 fikk han Kniksenprisen som årets keeper i eliteserien. Året etter var han på LSK-laget som tok seriesølv bak Rosenborg. Han hadde en stor del av æren for at LSK for eneste gang siden seriemesterskapet i 1989 var en reell utfordrer til tittelen. I sin tid på Åråsen fra 1999 til 2004 spilte han 114 kamper. Emille representerte Sør-Afrika bare fire ganger, men var ofte i troppen. Den store drømmen var å vokte buret under VM for landet. Det lyktes han ikke med.

Solgt for billig penge
Til slutt var det også nok i LSK. Hans stadige uteblivelser begynte å slite på resten av spillerne. Bedre ble det ikke da han ble ydmyket og satt utenfor treninger og kamptroppen. Styret bestemte at han skulle selges til Kaizer Chiefs. Hjem til bestemor fra en klubb som ikke var i stand til å gi en unggutt fra et annet kontinent og annen kultur, det riktige rammeverket for å lykkes sportslig. I den kategorien er han i en rekke av flere på Åråsen.
- Emille hadde problemer med å innordne seg i et kollektiv en må ha i et fotballag. For lagkamerater kan det være vanskelig å akseptere når noen faller utenom. Samtidig er det et tankekors at vi i Norge lukker døra for individualister som er vokst opp i andre kulturer og ikke har et apparat der vi greier å finne plass til dem, sier Kjell Lier.
- Hvor gode kunne han blitt?
- For meg hadde han ingen begrensninger, bortsett fra de han hadde i sitt eget hode som satte en stopper for ham. Jeg vil bli overrasket om LSK noen gang kommer til å finne en keeper som er i nærheten av Emille med de kvalitetene han hadde.

I intervjusituasjoner skjønte Emille alt som ble sagt på norsk. Men han insisterte på å svare på engelsk, noe som skapte et inntrykk av at han ikke skjønte språket. Jo Grønlund, sønn av Frank, var i Cape Town ett år i studiesammenheng for noe år siden. Han fortalte i et RB-intervju at han oppsøkte LSKs tidligere keeper. Da nektet han å snakke noe annet enn norsk.
- Av og til tenker jeg fortsatt på serieavslutningen i 2001. Vi skulle spille en utsatt kamp mot Odd med tre serierunder igjen etter det. Den endte 3-3 i det første flomlysoppgjøret på Åråsen. Selv om Per Magne Misund var en god keeper, var det en generaltabbe å vrake Emille i den kampen. Med ham på banen er jeg brennsikker på at vi hadde vunnet og blitt seriemester det året, istedenfor å havne ett poeng bak Rosenborg, sier Kjell Lier.

Emille Baron var en sammensatt person, men først og fremst en fantastisk keeper. Et større råmateriale mellom stengene har LSK aldri hatt. Dessverre greide fikk han aldri en så god karriere som han hadde talent for. Den burde endt i en av de store ligaene i Europa.

[Stray Cat]

Siden seieren mot Sogndal langt på vei sikret eliteseriespill for 44. sesong på rad, og LSK ikke spiller før mandag, passer det med en morsom sak fra 2006, litt på siden av selve fotballspillet.

Litt Rockn ’Roll med Fugla.
LSKs Rolling Stones-stunt
PER KRISTIAN TORVIK

Da Rolling Stones skulle spille i Bergen i begynnelsen av september 2006 lå en strøken LSK bortedrakt sammen med andre effekter på Mick Jaggers hotellrom, plassert av LSK-supporter Pelle Neraasen.
Han var senior product manager i plateselskapet EMI, med ansvar for å legge til rette for at verdenskjente artister på norgesbesøk skulle få innfri sine ønsker da de var her.
- En kunne jo alltid drømme om at en stjerne som Mick Jagger dukket opp på scenen i LSK-drakt, selv om det aldri ville skje, sa Pelle Neraasen til RB-sporten i forkant av konserten.
Men stuntet skapte likevel furore i Bergen. Bergensavisen laget en humoristisk underleder med tittelen «Branns Stones-skandale».
- Selv om han neppe kommer til å ha den på seg, og Branns direktør beroliger alle supporterne med det, passer det ikke å forsøke å kle opp Mick Jagger i LSK-drakt her i byen, mente redaktør i BA Kjell-Eirik Mikkelsen.

I Branns supporterbutikk prøvde en å bagatellisere saken, selv om det lå under at de ikke likte det.
- Jeg kan ikke bry meg om at en tilfeldig engelsk musikkartist kommer til byen i LSK-drakt, var det furtne svaret fra den kanten. Som om det var Sputnik som ankom byen.

Pelle Neraasen har levd med LSKs opp- og nedturer siden 1974, og fikk være med på dominansen med Tom Lund i spissen fra 1976.
- Det første seriegullet i 1976 glemmer jeg aldri. Det topper lista med mange gode minner. Når jeg legger drakter på hotellet til artister gjør jeg for å forsøke å lage litt mer blest om klubben, sa han den gangen.

Blant andre stjerner som har funnet den gule LSK-drakta på hotellrommet var på den tida Iron Maiden og Robbie Williams.
- Robbie Williams fikk alle draktene fra 2002 til 2005. Jeg jobbet med ham flere ganger. Og hadde faktisk et håp om at han skulle stille med drakta på tv en gang.

Manager i 2006 var Jan Åge Fjørtoft. Han har alltid hatt sans for markedsføring og var henrykt over Stones-stuntet.
- Vi må være flinke på alt som kan gi oss oppmerksomhet i konkurranse med klubber med større budsjetter, sa han.

For dem som husker litt tilbake, var det noen år LSK stort sett var i mediene hele tida. På godt og vondt. Dit kunne klubben hatt godt av å komme tilbake. Der har vel den nye kommunikasjonssjefen en jobb å gjøre?

NUMMER 7: Mick Jagger var tiltenkt LSK bortedrakt med nummer 7, et legendarisk draktunmmer i engelsk fotball. Pelle Neraasen og Jan Åge Fjørtoft var fornøyd med stuntet.

[ynnor]

Robbie Williams kommenterte jo også LSK på Skavlan grunnet dette. Spruta taco hjemme hos oss den fredagen

[Kroktåa]

Mye artig å lese her, en sløv lørdag formiddag.

[ulfpulf]

Alle scoringer som gir seier mot Vålerenga er morsomme. Likevel kan en lage en liste over de aller morsomste. I den kategorien hører Michael Mifsuds seiersmål på Åråsen i vårkampen 2005. Som så ofte før så det hele ut til å gå mot uavgjort. Så da oppgjøret var i ferd med å runde 90 minutter, snappet malteseren ballen fra Thomas Holm ute ved sidelinja. Mifsud avanserte kjapt innover på banen og hamret ballen i krysset rett foran der mer enn 2.000 Vålerengatilhengerne som måpende måtte innse at det eneste som stoppet ballen før den traff dem var nettet bak keeper..

Flotte historier, men her må jeg protestere. Dette målet hadde ikke Thomas Holm noe med å gjøre. Halvbroren hans, Daniel Fredheim Holm - etter denne kampen bare Kompiz - skulle klarere nede ved eget hjørneflagg, men ble blokkert av Arild Sundgot så ballen spratt inn til Mifsud, som scorte. Ikke da oppgjøret var i ferd med å runde 90 minutter, men på overtid. Vemodig vakre minner!

https://www.youtube.com/watch?v=UCeStwgICS4

[rælingen kanaris]

Flotte historier, men her må jeg protestere. Dette målet hadde ikke Thomas Holm noe med å gjøre. Halvbroren hans, Daniel Fredheim Holm - etter denne kampen bare Kompiz - skulle klarere nede ved eget hjørneflagg, men ble blokkert av Arild Sundgot så ballen spratt inn til Mifsud, som scorte. Ikke da oppgjøret var i ferd med å runde 90 minutter, men på overtid. Vemodig vakre minner!

https://www.youtube.com/watch?v=UCeStwgICS4

Mulig dette blir veldig off-topic, men tenkte kanskje folk ville ha en link til en video man kan se i fullskjerm uten å lure på om man trenger sterkere briller

https://www.youtube.com/watch?v=JNTENI0byDk&t=200s

Forøvrig bør alle fuglafolk abbonere på denne kanalen, legger ut høydepunkter fra serien, samt noen gode høydepunkter fra gamle matcher i ny og ne.

[torvik]

Heiser det hvite flagget. Får kalle det en erindringsforskyvning. Det var naturligvis Daniel Fredheim Holm, og ikke Thomas Holm, som tabbet seg ut nede ved cornerflagget og åpnet for at Michael Mifsud kunne score et herlig seiersmål i 2005.