Tweet
Denne artikkelen stod i Morgenbladet for en uke siden.
Les og nyt 8)
Vålerenga fins ikke
Av Alfred P. Austen
Man registrerer at fotballaget Vålerenga, av ekspertkommentatorer tippet som årets serievinner, eftertrykkelig tapte sin første kamp. For et virkelig fotballag ville dette vært et slag i ansiktet. Heldigvis for Vålerenga finnes laget ikke. Laget er et ønske, en dagdrøm. Vålerenga handler ikke om fotball, men om innflyttere til hovedstaden og deres behov for å være gode mennesker.
Ifølge legenden sognet laget til Oslos østkant, spillerne er alkoholiserte bohemer og tilhengerne øldrikkende proletarer med et hjerte av gull. Sannheten er at klubben er et økonomisk Tsjernobyl, holdt i live av tankrederen John Fredriksen, Norges rikeste mann. Spillerne kommer fra hele landet og vel så det, de fordeler sin tid likelig mellom aerob trening, frisøren og Porsche-forhandleren.
Hva publikum angår, heter deres organiserte gren Klanen. Igjen ser man et pussig utslag av nordmenns manglende kunnskap om sprog og historie. Tanken går uvilkårlig til dt norske rederiet Color Line, med navn hentet fra den amerikanske raseskillepolitikken. I USA er Klanen en organisasjon som dreper mennesker for deres hudfarge. Den norske Klanen hater åpenbart ikke afroamerikanere. De hater ingen for deres hudfarge. De hater bønder.
Klanen omtaler og –synger alle som ikke bor i Oslo, som ”bønder”. Dette er et helt naturlig uttrykk for ubehaget ved tanken på at maten kommer et steds fra. Bondehatet er et uttrykk for pølsespisernes nevrose. Så langt fra primærnæringen befinner klansmennene seg. De vil ikke påminnes at pølsene (langt på vei) har en fortid som storfe. De vil ikke se maten i ansiktet, de foretrekker kjøttet sitt kvernet, utspedd og formet på ny.
Denne bondefikseringen er ingen tilfeldighet – ikke mer enn at de som nylig har sluttet å røyke, knapt snakker om annet enn sigaretter. De fleste i Klanen er bønder. I likhet med spillerne er de innflyttere. Foreldrene deres er bønder. Selv er de akademikere, byråkrater og offentlige ansatte, de har forlatt bygden for å realisere seg selv i Oslo. Slik homofile og lesbiske kommer til hovedstaden for å leve ut sin legning blant likesinnede, kommer utkantens ulykkelige til Oslo for å bli født på ny som ikke-bønder: Glade, inkluderende følelsesmennesker – harde på utsiden, myke inni. Dette er Klanens egentlige funksjon: Den er et permanent ritual, en kontinuerlig voksendåp for mennesker som ønsker å glemme hvor pølsene kommer fra. Klanens medlemmer kverner seg selv, sprer seg ut, de former seg selv på ny.
Bydelen Vålerengen er for lengst rammet av gentrification. Østkanten finnes ikke, den egentlige østkanten har flyttet ut av sentrum og skiftet hudfarge. Takket være en dyktig gjennomført mediekampanje er likevel nostalgien sterkere enn virkeligheten. Den sproglige arbeiderismen, hvis like man ikke har hørt siden AKP(m-l)s velmaktsdager, får doktorander fra Kåfjord og sosionomer fra Lyngdal til å vifte med røde og blå skjerf og gaule om ”bønda”.
Vålerengens tilhengere får nu kjøpt undertøy i klubbens farger. Slik skiller den helstøpte Klansmann seg ikke fra syvåringen som sover under sin Kaptein Sabeltann-dyne. Begge finner trøst og ro i sine favorittfortellinger.
Merkevarebygging er på sitt mest effektive når målgruppen selv gjør informasjonskonsulentenes arbeid for dem.
Vålerenga fins ikke. Klanen heier på seg selv.”
Les og nyt 8)
Vålerenga fins ikke
Av Alfred P. Austen
Man registrerer at fotballaget Vålerenga, av ekspertkommentatorer tippet som årets serievinner, eftertrykkelig tapte sin første kamp. For et virkelig fotballag ville dette vært et slag i ansiktet. Heldigvis for Vålerenga finnes laget ikke. Laget er et ønske, en dagdrøm. Vålerenga handler ikke om fotball, men om innflyttere til hovedstaden og deres behov for å være gode mennesker.
Ifølge legenden sognet laget til Oslos østkant, spillerne er alkoholiserte bohemer og tilhengerne øldrikkende proletarer med et hjerte av gull. Sannheten er at klubben er et økonomisk Tsjernobyl, holdt i live av tankrederen John Fredriksen, Norges rikeste mann. Spillerne kommer fra hele landet og vel så det, de fordeler sin tid likelig mellom aerob trening, frisøren og Porsche-forhandleren.
Hva publikum angår, heter deres organiserte gren Klanen. Igjen ser man et pussig utslag av nordmenns manglende kunnskap om sprog og historie. Tanken går uvilkårlig til dt norske rederiet Color Line, med navn hentet fra den amerikanske raseskillepolitikken. I USA er Klanen en organisasjon som dreper mennesker for deres hudfarge. Den norske Klanen hater åpenbart ikke afroamerikanere. De hater ingen for deres hudfarge. De hater bønder.
Klanen omtaler og –synger alle som ikke bor i Oslo, som ”bønder”. Dette er et helt naturlig uttrykk for ubehaget ved tanken på at maten kommer et steds fra. Bondehatet er et uttrykk for pølsespisernes nevrose. Så langt fra primærnæringen befinner klansmennene seg. De vil ikke påminnes at pølsene (langt på vei) har en fortid som storfe. De vil ikke se maten i ansiktet, de foretrekker kjøttet sitt kvernet, utspedd og formet på ny.
Denne bondefikseringen er ingen tilfeldighet – ikke mer enn at de som nylig har sluttet å røyke, knapt snakker om annet enn sigaretter. De fleste i Klanen er bønder. I likhet med spillerne er de innflyttere. Foreldrene deres er bønder. Selv er de akademikere, byråkrater og offentlige ansatte, de har forlatt bygden for å realisere seg selv i Oslo. Slik homofile og lesbiske kommer til hovedstaden for å leve ut sin legning blant likesinnede, kommer utkantens ulykkelige til Oslo for å bli født på ny som ikke-bønder: Glade, inkluderende følelsesmennesker – harde på utsiden, myke inni. Dette er Klanens egentlige funksjon: Den er et permanent ritual, en kontinuerlig voksendåp for mennesker som ønsker å glemme hvor pølsene kommer fra. Klanens medlemmer kverner seg selv, sprer seg ut, de former seg selv på ny.
Bydelen Vålerengen er for lengst rammet av gentrification. Østkanten finnes ikke, den egentlige østkanten har flyttet ut av sentrum og skiftet hudfarge. Takket være en dyktig gjennomført mediekampanje er likevel nostalgien sterkere enn virkeligheten. Den sproglige arbeiderismen, hvis like man ikke har hørt siden AKP(m-l)s velmaktsdager, får doktorander fra Kåfjord og sosionomer fra Lyngdal til å vifte med røde og blå skjerf og gaule om ”bønda”.
Vålerengens tilhengere får nu kjøpt undertøy i klubbens farger. Slik skiller den helstøpte Klansmann seg ikke fra syvåringen som sover under sin Kaptein Sabeltann-dyne. Begge finner trøst og ro i sine favorittfortellinger.
Merkevarebygging er på sitt mest effektive når målgruppen selv gjør informasjonskonsulentenes arbeid for dem.
Vålerenga fins ikke. Klanen heier på seg selv.”
Kommentar