#16 – Turen der alt skjedde, del 2

Av Macho-Morten

I forrige episode kunne dere lese om togturen til Ankara som i all hovedsak gikk etter planen. Tre poeng og serieledelse før siste runde, der gullet skulle sikres på hjemmebane. Men Fenerbahçe er kanarifugler, og hva gjør kanarifugler så og si alltid når det gjelder som mest?

Dere kan tygge litt på den. For før tittelkampen hadde vi en snau uke til disposisjon i «Europas» beste by. Den skulle blant annet brukes for å få tak i billetter til den hyperutsolgte tittelkampen mot Trabzonspor. Mehmet visste råd, og det var å bruke sine kontakter innad i klubben. En dag troppet vi opp på stadion og møtte Kivanc, som jobber i FBTV. FBTV er det samme konseptet som MUTV, Chelsea TV and so forth, bortsett fra at den går døgnet rundt og ligger i basis-kabelpakker i hele landet. Litt som om en finnmarking skulle kunne forvente tilgang til både NRK, TV2 og LSK-TV dersom han bestiller grunnpakka til RiksTV.

Nuvel, vi møtte Kivanc i håp om at han kjente noen som kjente noen som kunne hjelpe. Det gjorde han ikke, for han kunne fortelle at ikke engang klubbledelsen fikk flere billetter enn til sin nærmeste familie. Det ble endog sagt at pågangen var så stor at presidentens kone ville bli nødt til å bli hjemme, noe vi tok med en klype salt. Derimot kunne han ta oss med inn på indre bane, noe vi selvfølgelig syntes var enormt – selv om vi uansett skulle ned dit under seiersbanestorminga om noen dager.

Etter å ha fotografert som gale, tok vi turen ut av stadion for å finne en kald øl å leske strupen med. Og det var på vei mellom punkt A (stadion) og B (pøbb) at billettsituasjonen løste seg i form av en engel av en svartebørshai. Han kunne nemlig tilby ståplasser til den uslåelige prisen av 1600,- pr. pers. I egenskap av å være oljepottitter på tur, tenkte vi at en liten formue var en liten pris å betale for å sikre oss kamp. Pilsen måtte nesten Mehmet spandere i dag…

De neste dagene ble brukt på sightseeing og avslapning på dagtid, og noen vanvittige fyllekuler på Bubble Pub på kveldene. De som var med på KFLs tribunekulturtur i 2011 vet hva jeg snakker om. En av dagene møtte vi vår Gaziantepspor-støttende, walisiske venn Dom over et glass. Han hater Fener, og kunne selvfølgelig beroe oss med at Fener og Trabzon hadde en avtale som gjorde at vi kunne feire gullet allerede nå. Fenerbahçe hadde nemlig tapt cupfinalen mot nettopp Trabzon en ukes tid i forveien på mistenkelig vis, og Dom mente at tittelen ble gitt Alanzinho & co. for at de skulle ta det rolig i siste runde. Tyrkisk fotball, ass.

Kampdagen kom, og alt virka strålende. 30 grader, vi hadde billetter, og vi hadde en date med Mehmet, kompisene hans og tusenvis av andre fans med gull i blikket. Men før det, hadde Kivanc funnet ut at to nordmenn som hadde forvillet seg til Kadiköy i dag kunne være god TV, så vi møtte ham og kamerateamet til FBTV på paradegata Bagdat Caddesi for å bli intervjua. Kivanc hadde også en kvinnelig medprogramleder i Ipek, som var digg som et uvær. Dere kan tenke dere at seansen med meg og Kim på landsdekkende tyrkisk TV, tatt opp på gata omringet av andre supportere som hoier og gauler i bakgrunnen, ble akkurat så pinlig som du tror. Hva skautkledde bestemødre i det gamle Mesopotamia må ha tenkt…

De neste timene gikk med til gatedrikking og synging i smug og hovedgater. Sykt god stemning fra A til Å, og varmen førte til at Baris-Kanaris ble mer og mer mannsterke. Så var det tid for å gå til stadion og nyte hjemmeseieren det lå godt til rette for. Vi presset oss inn stadionportene og fant plassen vår, øverst i hjørnet bak mål, rundt 10-15 meter fra buret med tilreisende Trabzonspor-fans. «Rart at de gadd å komme, siden de kommer til å tape», tenkte vi, med Doms konspirasjonsteori friskt i minne.

En flott mosaikktifo senere, var kampen i gang. Til å begynne med kunne det virke som om Dom hadde rett i sin sak, for det tok ikke lang tid før alt eksploderte. Daniel Güiza kom alene med keeper og lobba inn 1-0 relativt tidlig i kampen, og bluss ble fyrt opp både i øst og vest. Folk gliste bredere enn Bosporos nå (selv om Bosporos er et ganske smalt sund, er det fortsatt ganske mye bredere enn vanlige menneskefjes), og det ble delt ut svette barisklemmer til både godtfolk og fark. Dette gikk veien!

Det burde stått 3-0 da kalddusjen kom, men gjestenes målmand Onur Kivrak hadde visst ikke fått med seg beskjeden om at de skulle legge seg, for han var kjappere enn Synøves katter på alt som kom. I tillegg hadde Trabzon en spiller på høyrekanten som hadde floppa i både Besiktas og Fenerbahçe, og som i en alder av et parogtjue ble sett på som avdanka. Han heter Burak Yilmaz og må vel sies å ha fått fart på karrieren siden den gang, og trolig begynte oppturen i kveld. En fantastisk volley og 1-1. «Perkele, faen» og ord som ikke egner seg på internett ble tenkt såvel som ytret. Men vi hadde tross alt en drøy omgang på å avgjøre dette, så veldig stressa ble vi ikke.

Men så var det denne Onur, da. Onur i buret, han kan ingen lure. Som en nykter Emille Baron var han høyt, lavt og i keeperhøyde på alt som kom. Tiden begynte å ebbe ut, og vi fikk meldinger om at Bursaspor ledet både 2-0 og 2-1 i sin kamp mot de fordømte rottene i Besiktas. For Fener var kun seier godt nok om ikke Besiktas klarte poeng, så vi fortsatte å male til innsats. Målscorer Güiza bomma, bomma og bomma – så mye at han ble bytta ut til øredøvende pipekonsert. Arrangørene så seg faktisk nødt til å sette på musikk for å overdøve pipinga idet han gikk av. Ukultur for å bekjempe ukultur, altså.

Minuttene tikka og vi begynte å innse at dette kom vi ikke til å klare. Inn på overtid. Folk satt med fjeset i hendene og i andre motløse positurer da mirakelet skjedde. Speaker opplyser om at Besiktas har utlignet i Bursa! Hendene ble løftet i været i stedet, og idet dommer blåste av, var hundrevis allerede inne på banen i elleville jubelscener. Bluss ble fyrt opp overalt, konfetti regna fra taket og folk gråt av glede rundt oss. Etter noen minutter, ringte telefonen til Mehmet. Det var hans mor, som også er Fener-fan. Vi begynte å ane uråd da munnvikene hans sank dramatisk etter å ha tatt telefonen. «Jeg skjønner ingenting», sa han til oss. «Morra mi sier at det aldri kom noen utligning i Bursa. Vi er ikke mestere.» Dette skulle vise seg å stemme, og nyheten nådde snart ut til flere av de i utgangspunktet feirende supporterne.

Det mange vet, er at i Midtøsten og langs Middelhavet, bor det varmblodige folk. Leker du med følelsene deres, må du betale for det. Hakan Bingöl, speakeren som hadde drømt opp utligninga og annonsert det til de 50 000 håpefulle, er det ingen som har hørt fra siden. For gleden ble til vrede, og blussene ble plutselig brukt til å tenne på eget stadion heller enn å se kult ut. Det haglet seter mot banen. Folk sloss med snut og vakter. Trabzon-supporterne i hjørnet mobba oss og koste seg glugg ihjel. «Vi må komme oss ut», sa Mehmet og dro oss med. I grevens tid, skulle det vise seg, for på dette tidspunktet hadde vaktene og snut forma en vegg som drev publikum mot utgangene. Vi var blant de bakerste, for Kim kunne kjenne et kjapt rapp fra en politibatong mot baksiden av leggen idet han byksa bortover mot døra.

Av naturlige årsaker dannet det seg en flaskehals ved inngangs-/utgangspartiene, og man måtte stå i kø for å komme seg ut. Det brydde ikke politiet seg om. «Dere skal ut fortere!» var mantraet, og de som befant seg bakerst i køen uten mulighet til å få fortgang på ting, ble angrepet bakfra. Vi slapp unna det verste her, men skjønte at man måtte finne på noe lurt for å komme seg unna. Mehmet bestemte seg derfor for å hoppe over en vegg og ned på andre siden. Han må ha feilberegna ganske kraftig, for da vi omsider var ute, så vi ikke et spor av ham. Noen minutter senere kom han gående, ganske fortumla, og holdt seg til hodet. «Jeg tryna i landinga og svimte av, og ble akkurat vekka av noen som sa at snuten var på vei». Akk ja, han fikk sjekke hjernerystelser og sånn senere, for nå måtte vi vekk. Etter å ha runda et hjørne, stirra vi rett inn i en «snutebrannbil» som sprayet tåregass inn i folkemengder. Med rennende øyne og hostende hals, løp vi tilbake bak hjørnet der vi kom fra. Snut der også, gitt. Hvor kunne vi gå? Ingen steder, egentlig, og hotellet vårt lå på andre siden av byen.

Mehmet fant ut at han hadde en kompis i nærområdet, så vi prøvde å ta oss fram dit og håpe at han var hjemme. Det var han, heldigvis, og han hadde øl og TV. Vi var reddet for nå. I all ståheien hadde vi glemt å sjekke utviklinga i Brann – LSK, der vi visste at Fugla hadde ledet lenge. Mens vi så på nyhetssendinga om opptøyene i Kadiköy, rullet det resultater fra hele verden nederst på skjermen, og jaggu hadde ikke Brann utligna på overtid der også. En møkkete, møkkete fotballdag kom til sin ende da familien til Mehmet kom på døra og kjørte oss til hotellet. «So sorry you had to go through this», sa faren. «But we’re a Mediterranean people, so it happens.»

Da jeg kom hjem et par dager senere, ringte Dagbladet og dro PR-kåtheten min til nye høyder. Plutselig var «Morten (25) fanget i kaoset» hovedoppslag på nettsidene deres for en dag. Siden den gang har jeg vært på ytterligere to tittelkamper. I 2011 gikk det bra på en langtur, og vi fikk gullfeiringa vår. Derimot ble Fener dømt for kampfiksing den sesongen, så det er tvilsomt om gullet blir stående i deres navn. I 2012 gikk det galt igjen, og en ny runde opptøyer og tåregass ventet. Etter det har jeg fått streng beskjed av en myndig herre ved navn Haluk om at hvis jeg kommer på en tittelkamp til, skal han sodomisere meg på det groveste…

Dagens hint på den hemmelige spiller:
Personen er ikke lenger aktiv fotballspiller.

Flere nyheter fra kfl