KFL gjennom 25 år

[column width=”1/1″ last=”true” title=”” title_type=”single” animation=”none” implicit=”true”]

Denne artikkelen stod på trykk i Humbug & Kanari nr. 2 – 2017. Om du vil lese hele bladet kan det kjøpes her.

Av Patrick Ween

Kanari-Fansen (KFL) har gjennom de siste 25 årene forandret seg voldsomt hva gjelder struktur, formål og anseelse, og det KFL er i dag er enormt avvikende fra hvordan KFL var i begynnelsen. Det KFL vi kjenner i dag, og som har som formål å støtte Lillestrøm Sportsklubb, er på mange måter ganske annerledes enn hva KFL var da ca 10 mennesker møttes i kjelleren til Kent Dysterud på senhøsten i 1992. Da ikke alle kjenner historikken, fant Humbug & Kanari det på sin plass og samle enkelte av de som har vært med i større eller mindre grad gjennom disse 25 årene som er gått siden oppstarten for en mimresesjon av de helt sjeldne, for å se på hvordan man har utviklet seg gjennom tiden.

Det vil naturlig nok bli mest fokus på det som skjedde den første halvdelen av disse 25 årene, da de fleste av de som leser dette forhåpentligvis kjenner de senere årenes historie relativt godt. Ikke at det ikke skal dekkes, men brorparten vil dreie seg om de årene der KFL på mange måter ble skapt og formet til det det er i dag.

På Martins i midten av november møtte derfor undertegnede Ronnie Hallén, Glenn Iversen, Kent Dysterud, Vegar Hjermundrud, Arild Myklebust, Ole Erling Skoveng, Paul Moulson, Frode Homb og Håkon Henriksen for en prat om hva som egentlig har skjedd. Og prat ble det – faktisk så mye prat at jeg etter hvert ble usikker på hvem som sa hva. Derfor blir det få sitater, hvilket kanskje er til det beste. Tross alt er det egentlig ikke alt som blir sagt som tåler dagens lys.

Den spede begynnelse

KFL ble stiftet 3.12.1992 i kjelleren til Kent Dysterud, organisasjonens første leder. Der samlet ca 10 mann seg for å drøfte veien videre etter et cupfinaletap mot Rosenborg som sved av flere grunner enn det at man tapte kampen.

Vi skjønte at vi måtte organisere oss. I forbindelse med salget av billetter til finalen gikk alt over styr, og man mistet fullstendig kontrollen på hvem som faktisk kjøpte hvilke billetter. Det ble solgt 600 billetter på Martins, og de gikk i alle retninger. Dette medførte at vi sto på tribunen sammen med folk med bart og mokasiner. Selv om tribunelivet i Norge i årene før og delvis også fortsatt var av en karakter som ikke krevde segregering på tribunene var dette en langt fra optimal situasjon, og vi bestemte oss for å organisere oss gjennom en organisert supporterklubb.

I utgangspunktet la vi kun planer for 1993-sesongen, vi skulle rett og slett unngå å havne i samme situasjon som det vi hadde opplevd i forbindelse med cupfinalen 1992. Samtidig så vi et behov for å komme oss vekk fra stemplet vi hadde fått gjennom det Ola Bernhus i første omgang omtalte som «Bøffelberget». Man skal vite at dette ikke var et navn vi ga oss selv, det var faktisk en journalist som kom opp med dette navnet. Det opplevdes på mange måter som stigmatiserende, selv om det nok sett i ettertid må sies at det antakelig var relativt fortjent at det ble sånn. 

Diskusjonen rundt hvilket navn den nye supporterklubben skulle ha skapte ikke uventet en ganske kraftig diskusjon, og flere mer eller mindre gode forslag ble forkastet før man landet på Kanari-fansen. Arild Myklebust forklarer:

Det ble kastet ut forslag i alle retninger, flere av de av en karakter som neppe bør finnes i skriftlig form. Jeg kan dog nevne Sykkelmann sitt forslag «Nazi-Pudla» som et eksempel på et av de bedre forslagene, men det sa seg vel egentlig selv at dette ikke var et forslag vi kunne stå inne for. På denne tiden, som gjennom store deler av KFL sin eksistens for øvrig, så vi til Sverige, og valget falt etter hvert på Kanari-fansen, som på mange måter var en ren rip-off av Hammarby sin supporterklubb «Bajen-fans». Kanskje ikke veldig originalt, men i alle fall en relativt selvforklarende greie. Vi hadde allerede kallenavnet «Kanarifuglene» blant folk, og ønsket å spille videre på det. 

Bindestreken har vært gjenstand for mang en diskusjon opp gjennom årene, og er fast gjenganger på den nær sagt alle årsmøter. Selv om man ikke er helt sikre på hvorfor denne ble lagt til, fremmes det to forslag om hvorfor:

Det kan være at i og med at Bajen-fans hadde bindestrek så skulle også vi ha bindestrek. Alternativt kan det skyldes at vi anså det som enklere å lese dersom man la til bindestreken. Den er nå der i alle tilfeller, og den er der for å bli ser det ut til.

Da sesongen startet i 1993 hadde man fått på plass en supporterklubb, og til første hjemmekamp mot Lyn på Åråsen hadde man også fått sin plass – under TV-bua på det som i dag er DNB-tribunen. Over 7000 tilskuere overvar 2-0 seieren mot guttene fra Oslo vest.

I starten var vi ca. 100 mann på kampene, og 3-400 på storkampene. Man må huske at dette var i den spede begynnelsen av «tribunekultur-æraen», og det var mange som rett og slett kviet seg mot å stå og synge på kamp. Det var på mange måter ikke helt akseptert, og de klubbene som på denne tiden hadde stående, organiserte supportere var i undertall. KFL skulle være for alle, det var ikke all verdens krav til «medlemskap» utenom at man holdt med Sportsklubben, men vi slet enormt med rekrutteringen, selv om vi hadde Martins til å hjelpe oss. Det var en felles arena der vi kunne møtes, hvilket var en utelukkende positiv ting. Flere av oss fant også tilhold i supportergruppa, og vi følte oss på mange måter hjemme.  

Samtidig var kulturen ganske lite homogen, og særdeles lite utviklende på mange måter. Apeberget slet fælt med rasisme, Brann-supporterne sang primært på engelsk og forgjengerne til Kjernen, Fragleberget, samlet stort sett ca 20 mann på kampene. Selv om fenomenet «syngende supporter» var relativt ukjent, var det en voksende kultur, og forskjellene fra bare noen år før var markant. Der man så 4-5 Start-supportere stå 15 meter unna Bøffelberget i 89-sesongen med erter i en metallboks som de brukte for å holde takta så ble det etter hvert mer og mer segregert gjennom 90-tallet. Alle holdt «engelsk» stil, det var det vi kjente best, selv om vi etter hvert skulle utfordre denne kulturen på flere måter. 

Det tok tid for KFL å sette sin profil, og man var langt fra så enige med klubb og ledelse den gangen som det man er i dag. Turene bar også preg av andre interesser enn fotball, for å si det forsiktig.

I 93-sesongen var vi i voldsom opposisjon mot klubben. Vi var uenige i stort sett alle beslutninger, og kritiserte høylytt ved enhver anledning. Det var jo ikke helt bra, kanskje – men vi var opptatt av å være ekstremt uavhengige. Vi likte jo også å bli hørt, og trodde det var veien å gå. Samtidig var det ofte et haraball på turer. Det var mye drikking, mye rasering, en del stjeling og mye annet rask. Sånn sett er det jo til å forstå den dagen i dag at vi kanskje ikke hadde all verdens rykte på oss. Alt var vel tross alt ikke bedre før, for å si det sånn. Sportslig var det ok, men Ivar Hoff fikk sparken. Dette var ikke veldig populært, og selv om Teitur var en fin fyr sørga vi for å fortelle meninga vår om beslutningen. Den generelle holdninga blant andre var vel at vi ikke skulle blande oss inn i slikt, hvilket er en ganske grov kontrast til hva som skjedde 11 år senere da vi ble tatt med på råd i forbindelse med ansettelsen av Uwe Rösler. Vi har kommet en lang vei siden 1993, for å si det mildt. 

Foran 1994-sesongen, og etter at man hadde funnet ut at Kanari-fansen skulle leve videre tross planene om å kun holde det gående gjennom 1993, forsøkte man seg med en noe annerledes strategi enn året før. Samtidig lanserte man fanzinen «Humbug & Kanari», et medlemsblad spekket av intern humor og diverse spark i alle retninger. Det ble besluttet å klage mindre på styre og stell, og man skulle stå sammen og slå ring rundt treneren. Fellesskapet skulle være i sentrum. Dessverre var man på mange måter ikke helt klare for dette, og ting ble noe skjevt sett i etterkant.

Kritikken mot klubben, begrunnet eller ei, stilnet veldig. Dette var selvsagt i henhold til strategien, men det betød ikke at vi klarte å stagge alt som skjedde på tribunen eller på turer av den grunn. Strategien for å få flere folk til å synge baserte seg mer eller mindre utelukkende på negativ forsterkning. Dette er kanskje ikke helt ukjent i dag heller, men på den tiden var det voldsomt. Vi skulle på mange måter tvinge folk med, og man fikk huden full av flere dersom man ikke bidro. I 94 skulle vi også spille VM for første gang på mange år, og dette bidro også til en generell økning for interessen også lokalt, og det var glimrende tilskuertall på arenaene. Det skulle rekrutteres syngende supportere, men det ble gjort på feil måte. Samtidig var turene fortsatt det rene helvete. Vi serieåpna borte mot Vålerenga, og vi oppførte oss som idioter. Alle sneik på tog og t-bane inn til Oslo, og vi oppførte oss generelt som idioter. Det var hatsk stemning ofte, noe som neppe bidro til bedret rekruttering. Det er egentlig helt sjukt å tenke tilbake i dag på den gangen, og innse hvilke idioter vi var som oppførte oss på denne måten. Nærmest uvirkelig.

Etter kampen mot RBK på Lerkendal 31. juli hadde folk fått nok, og vi ble utestengt ut året. Vi fikk et hooliganstempel, hvilket selvsagt ikke stemte i det hele tatt, men etter rasering av bobil og lignende er det lett å forstå at det blir tatt grep. Det var ikke lenger lov å reise eller å stå organisert, og vi måtte finne alternative metoder. Vi hadde rett nok blitt utestengt året før også, men da fikk vi egentlig aldri beskjed og det ble aldri noe av. Denne gangen var det alvor. På et tidspunkt blanda Televerket seg inn for å backe oss, da de som sponsor ønsket mer liv på tribunene. Dette medførte at vi kom inn i varmen igjen, og kunne begynne å forberede oss på 1995.

Oppturen

Man hadde lært mye av de foregående to årene, og arbeidet med å gjøre Kanari-fansen til noe allment akseptert begynte å bli en virkelighet. Man tok stadig flere steg i riktig retning, både med tanke på positive aktiviteter og med tanke på endring av kultur.

Vi besluttet foran 1995-sesongen at vi skulle stå nærmere klubben, og vi ble godvenner med styret i håp om å skape en felles bedre fremtid. Samtidig gjorde vi en del tiltak som ble ansett som positive, og her må vi i særdeleshet nevne samarbeidet med Egil Hjorteset og Øyvind Skaare som medførte utgivelse av CD. Det var en ny tid, en ny positiv stemning bredde seg, og ting bedret seg for oss også. Vi var blitt mer stuereine, og vi holdt oss unna de verste skandalene. Vi vokste i antall både på tribunen og på turene. Sportslig slet vi noe mer, selvsagt, og tapet mot Brann i cupsemien svir ennå. Vi var mer eller mindre klare for finalen, helt til alt rakna på slutten. Vi fortsatte også utgivelsene av «Humbug & Kanari», som faktisk var en seriøs Fanzine. Derfor kompenserte vi med utgivelsen av «Hvor var Kåre Jan», som var den rake motsetningen. Dette var vel på en måte alibiet for mye av den underliggende galskapen som fortsatt ønsket å tvinge seg frem på mange måter, og blekka var full av injurier og rein, skjær faenskap. 

I 1996 fortsatte vi med det positive, og for første gang introduserte vi TIFO for det norske folk i seriestarten mot Vålerenga foran 12000 tilskuere på Åråsen. Her må Glenn æren, han hadde vært på studietur i Brøndby og truffet Jimmy Musander og Palle Hviid. De lærte ham hva TIFO var, og vi stilte med gule og svarte kasteruller til seriestart. Dette var på mange måter det første virkelige avviket fra den engelske supporterkulturen, og det første elementet i dreiningen mot det mer latinske. Tribunene gjennom sesongen var fulle av folk, og det råda en vanvittig god stemning. Sportslig var det også en sesong preget av suksess, det å ta sølv på denne tiden var for seier å regne all den tid RBK dominerte så kraftig som det dem gjorde. I tillegg rykka Vålerenga ned, og vi feira, av alle ting, med Champagne på Åråsen etter siste serierunde. Tilsynelatende fordi vi hadde tatt sølv, men egentlig mest fordi Vålerenga hadde rykka ned. Det var lys og klar himmel over Åråsen, og vi satt bare og venta på 1997 som skulle ta oss helt til topps igjen, det så ikke ut til at noe kunne gå galt. 

Den gedigne nedturen

1997-sesongen var en katastrofe fra ende til annen. Ikke bare fordi vi leverte langt under pari rent sportslig, men også av grunner som lå fullstendig utenfor vår kontroll. Vi lar Arild Myklebust fortelle om annus horribilis:

Fy faen, jeg veit nesten ikke hvor jeg skulle begynne. Alt var et helvete dette året. Ved siden av den katastrofale inntredenen til Even Pellerud, som gjorde alt han kunne for å ødelegge klubben vår, så var det også andre faktorer som spilte inn. Vi trodde jo vi var konger etter den enorme 96-sesongen, og selv om Pellerud hadde kvitta seg med Schiller, og vi hadde mista Bergdølmo til RBK, var det en form for optimisme før seriestart. Dette viste seg i forbindelse med serieåpninga mot Stabæk, da vi stilte med 16 busser til bortekamp. Vi skulle erobre verden, men endte opp med å tape kampen 4-1. Vi trodde ikke det vi så, men vi kunne i alle fall glede oss til første hjemmekamp mot Rosenborg. Selv om vi vant kampen 2-1 er det knapt noen som husker det, da fokuset ble på André Bergdølmo og Nils Arne Eggen. Førstnevnte fordi han tilsynelatende hadde bløffet seg vekk fra LSK, sistnevnte fordi han var Nils Arne Eggen. Det er viktig å forstå at på denne tiden var Eggen og «Drillo» kongene av Norge. De var urørlige, og man kunne ikke kritisere dem for noen verdens ting. Dette gjaldt for øvrig også i mediene, det var ikke et vondt ord å lese om noen av dem. Stemningen på Åråsen var hatsk denne dagen, og selv om Bergdølmo ikke spilte haglet det skjellsord kampen gjennom. Eggen gikk også ut i etterkant av kampen og sa han var blitt drapstrua. Bergdølmo hadde også blitt sammenlignet med Idi Amin i «Humbug & Kanari» i forkant av kampen, hvilket ikke akkurat letta på stemninga. Ta med at det ble brent RBK-skjerf og flagg foran Fagerborg på kampdagen, så forstår man kanskje hvordan det var. Antakelig ble alt utløst av det underliggende, genuine hatet man hadde til RBK på denne tiden. Det kan egentlig ikke sammenlignes med det hatet man har til Vålerenga i dag, dette var langt, langt verre. 

Samtidig var hypen rundt Vålerenga helt enorm på nivå 2. Plutselig hadde de fått folk på kamp, og de hadde langt over 10.000 på kampene sine. Kjæledegger i mediene de også, og vi fikk alt i trynet. De to klubbene vi hata mest var enorme suksesshistorier, og vi satt igjen med 2700 mennesker på kampene, en trener vi hata, og uten Schiller. Det var bare forbanna trist alt sammen. Helt jævlig, rett og slett. 

Det var i denne tiden vi lærte oss å bli motgangssupportere, og der har vi strengt tatt alltid vært best. 

1997 var også året der det skjedde en del spesielle ting på turer. Blant annet sto Frode Homb på Marienlyst og skulle ta hele Godset-unionen alene. I tillegg var vi to turer på Lerkendal, og selv om vi tapte begge fikk vi en nydelig opplevelse på Kvikne på vei hjem fra den ene turen. Da sto det plutselig en hotelldirektør inne på bussen og trua oss med kniv etter at Bing hadde stjålet en badedrakt og bada i hotellets basseng. Gullik bladde opp noe krølla sedler og betalte oss ut av uføret. Vi var også en tur i Twente på e-cup, og etter å ha hamstra pornofilmer på svenskegrensa, for så å spille disse av i bussen non-stop ned til Twente, opplevde vi å bli steina da vi kom frem. Vi fikk hjelp av noen studenter, ca 100 i tallet, på tribunen der nede, men reiste hjem med tap. Under selve kampen ble vi plassert i noe som lignet på et gorillabur, mens Twente-supporterne forgjeves forsøkte å angripe oss.

Alt med 1997 var bare grått, trist og jævlig, og det skulle dessverre ikke bli spesielt bedre i 1998.

Selv om man var lykkelige for at Pellerud var ute av klubben, hadde man også mistet Ståle Solbakken, hvilket gjorde noe med optimismen rundt Åråsen også foran 1998-sesongen. Selv med spillere som Runar Kristinsson og Mamadou Diallo, var det få folk som hadde trua på et godt år for Sportsklubben. Dette lot seg også gjenspeile på tribunene gjennom sesongen.

Vi åpner sesongen med 0-3 hjemme mot Kongsvinger, og alt ble umiddelbart svart. Igjen. Klubben var på vei mot avgrunnen, og var på konkursens rand. Heldigvis dukka Kjetil Nilsen opp hjemme mot Vålerenga og redda oss midlertidig, men det var ikke slik at alle problemene ble permanent løst for det. Det var spesielt merkbart hjemme mot Godset. Vi var ingen på tribunen. Det var så forbanna trist. Det regna bikkjer, men vi skulle ha et skikkelig tifo-opplegg som Glenn hadde organisert. Problemet var at ingen kom. Det var nok et jævlig år. 

Vålerenga hadde fortsatt hypen, og vi hadde under 3000 på kampene. Hver gang. Det var et helvete uten like, og noe måtte skje. Vi lå på mange møter døde og begravet. Vi vant heldigvis 5-1 borte mot Enga, som var en enorm opptur. Det var de to kampene mot Vålerenga som redda sesongen for både KFL og LSK. Vi redda plassen tidlig, men det var med unntak av seierne mot Vålerenga et helvete uten like. Trist som faen. 

Ny tribuneplassering

Selv om 98 også var et elendig år, hadde man i det minste fått utrettet en ekstremt viktig ting i løpet av året – man fikk satt Ulf Børke og Øyvind Thoresen inn i hovedstyret til LSK. Dette skulle vise seg å bli ekstremt viktig for fremtidens KFL, og det uten å overdrive så mye som en liten centimeter. Sammen med en del andre nøkkelpersoner er de årsaken til at man står der man gjør i dag.

Gjennom 99-sesongen ble Åråsen bygd om, og vi skulle få ny plassering på tribunen. Ulf og Øyvind gikk i bresjen for bedret plassering, da det i starten ble diskutert om vi skulle plasseres på en tretribune bak målet med ryggen mot sentrum. Det ble avhold møter med LIF ASA, som det het den gangen, for å få på plass et alternativ til dette, men det ble tidlig klart at vi måtte koste det selv. Vi ante ikke hvordan, men plutselig kom Per Mathisen på banen og sponsa hele tribunen for oss. Hadde det ikke vært for ham så hadde vi aldri i verden stått der vi gjør i dag. Vi skylder den mannen alt her i verden, det må alle forstå. 

Det at vi fikk gjennomslag for ståplasser bedret kapasiteten på Åråsen midlertidig, da det dette året var plass til drøyt 6500 tilskuere grunnet ombyggingen. Vi var med på å bygge tribunen selv, og sto der gjennom hele påska for å få ting på plass. Her må vi nevne at folk som Ronnie Hallén og Per Christian Eidevik også hadde nøkkelroller i prosessen, det må ikke glemmes.

Antallet syngende supportere mangedobla seg fra serieslutt 1998 til seriestart 1999. I tillegg økte antall medlemmer kraftig, da man måtte være medlem for å stå på tribunen vår. Og da det var dårlig med plasser hadde folk rett og slett ikke noe valg – de måtte stå der. Det var et bra år på Åråsen, og folk ønsket seg på kamp. For første gang på en god stund skjedde det noe positivt på Åråsen, i form av et nytt stadion tok form.

Hjemmekampen mot Vålerenga ble en spesiell affære, da kombinasjonen av at prisene for bortesupporterne ble skrudd opp og Klanens manglende ønske om å bidra til å betale for moderniseringen og utbyggingen av Åråsen medførte at de boikottet kampen. Ronnie Hallén var solidarisk, og holdt seg hjemme denne dagen. Dette har han aldri, og vil han aldri, få fred for. 

Sportslig var det en ok sesong, med 6–1 borte mot Stabæk som den store seieren. Heidar Helguson og Pål Strand var enorme gjennom sesongen, og det var positivitet foran 2000-sesongen.

Selv om man gikk inn med en positiv holdning til det som skulle skje den neste sesongen, ble det aldri en minneverdig sesong på noen som helst måte. Sjetteplass i serien var for all del ok med tanke på det som hadde skjedd de foregående sesongene, men det var ikke helt som forventet. For KFL sin del var det et rolig år på mange måter, med unntak av et par vanvittige episoder som ikke kan forbigås i stillhet.

Foruten at Ronnie giftet seg skjedde det relativt lite dette året, men den siste serierunden ble minnerik av to årsaker. Primært grunnet en aldeles grusom reise, der vi grunnet styrevedtak var tvunget til å sette opp organisert transport. Man skulle alltid ha dette, uansett. Og denne gangen, med en relativt betydningsløs kamp som «gulrot», valgte 14 stykker å ta veien til Haugesund. Buss ble aldri på tale, og løsningen ble en minibuss. Denne var innredet med rosa plysjstoler med ca 20 cm seterygg. Dermed satt man med det som føltes som en kniv i korsryggen i samtlige kilometer. Da vi kom frem ble det avholdt ett minutts stillhet på stadion. Dessverre hadde ikke Vidar Evje fått med seg dette da han var en tur på do, og i det han kommer inn på arenaen utbryter han «Faen, så dødt det er her» – med full styrke. Ikke akkurat helt heldig, men sånt som skjer innimellom.

Foran 2001-sesongen var det få som hadde særlig tro på det som skulle skje. Laget så i beste fall ordinært ut gjennom vinteren, og vi avslutta den siste av 16 treningskamper før sesongen startet med å tape 4-0 mot Molde, med Per-Magne Misund på topp i annen omgang. Det så stusslig ut, og etter 0-0 i serieåpningen mot Bryne så det ut til å gå mot en elendig sesong. Men så kom det en fra Australia til Åråsen:

Vi var ekstremt negative. Også til signeringen av Clayton Zane, som så ut som noe som ble gjort i ren desperasjon. Vi hadde ikke folk, og var sånn sett glade for at det kom noen, men da Zane kom uttalte Kjetil Moløkken at «Arne kunne ha gått inn på Martins og pekt på hvem som helst der inne. Han ville vært minst like bra som Zane». Man trodde han var et feilkjøp, men plutselig begynte han å score. Voldsomt mye. Og når sesongen var ferdig hadde vi tapt et seriegull, ikke vunnet et sølv. 

Det folk må vite, er at vi ikke tapte seriegullet mot Odd i 3–3 kampen på Åråsen. Vi tapte gullet da vi røykt 3-1 mot Rosenborg. I den ene kampen der så vi sjanseløse ut. Dessverre endte vi bak, men vi kunne nesten ikke tro hvor nære vi faktisk var.

Hele sesongen var en opptur, med unntak av at Martins brant ned. Det var en alvorlig nedtur for oss alle.

Tromsømatchen i siste serierunde var spesiell. Det var nesten 12.000 på Åråsen, og det uten at det var tribune på den ene kortsida. Det var så vanvittig fullt, og på feltet kunne man ikke flytte seg en millimeter. Man sto som sild i tønne. Og så kom det plutselig en kar gjennom taket. Det var absurd. Hadde Steinar Halvorsen landa én meter til hver av sidene, hadde han antakelig mista livet. Akkurat der han traff var det ikke bjelker, så mannen hadde englevakt. Blodet rant, og vi kom oss ikke unna. Det var så absurd fullt på det feltet da.

Seriekampen dette året på Bryne var en syk variant. Vi reiste på natta fra Lillestrøm, og plutselig fant vi ut at vi hadde med oss en kar vi ikke visste hvem var. Vi aner det fortsatt ikke. Denne karen satt ved siden av Frode Homb på bussen hele veien, og innimellom lot han hendene sine vandre fritt, til Frode sin store fortvilelse og forbannelse. Da vi ankom Bryne begynte blindpassasjeren å komme til seg selv, uten at han hadde noen som helst formening om hvem han var eller hvorfor han var der han var. Ikke likte han fotball, og i alle fall ikke Lillestrøm. Vi satt ham av, før han tok toget til Sola og fløy hjem. Vi har ikke sett ham siden. 

I 2002 sto hele stadion ferdig, og vi skulle for første gang spille kvalifisering til Champions League. Forventningene til sesongen var relativt store, selv om vi aldri innbilte oss at vi skulle være et topplag. Vi hadde på en måte fått ut alt sesongen i forveien, og det var litt utopisk å innbille seg at vi skulle gjenskape det.

2002 var på mange måter et vanskelig år. Selvsagt var det sportslige skuffende, men for oss 16 som reiste til Sarajevo for å overvære bortekampen mot FK Zeljeznicar var det andre ting enn fotball som preget året når vi ser tilbake på det. Det var helt jævlig å se hvilke herjinger byen, landet og folket hadde blitt utsatt for, og det tok all fokus i lang tid. Det var så enorme kontraster fra det vi var vant til hjemmefra, og det var vanskelig å ta innover seg. I dag er det fortsatt vanskelig å snakke om dette uten å bli preget av det.

Den sportslige oppturen kom med signeringen av Uwe Rösler på høsten. Vi var så dårlige at et nedrykk var langt mer sannsynlig enn overlevelse, men da Rösler kom snudde sesongen. Han banka inn 9 mål på 10 kamper, og spesielt scoringen mot Brann i Bergensk vintervær sitter klistra på hjernen i dag. Bildet av ham som «kongen på haugen» på toppen av en snøfonn vil for alltid være brent fast i netthinna på de menneskene som opplevde dette. Han redda oss den sesongen, mer eller mindre helt alene.

Tribunemessig var 2002 et år på det jevne, med borteturen til Moss som det desiderte høydepunkt. En legendarisk tur med et vel så legendarisk stopp på den ultralegendariske pøbben Øre Villa Kro. Vi hadde gratis busser, og sendte en drøss av folk til Moss. Kampen var av den typen man måtte vinne, og nervene og intensiteten sto å lese i ansiktet på alle. Uwe scoret, og ble så utvist etter håndgemeng med Kasey Wehrman. Den kampen snudde sesongen, og derfra og ut var vi 6-2-0 i serien og greide oss med god margin. Roy Grønmo uttalte at LSK hadde rykka ned og opp igjen i løpet av en og samme sesong, og det var faktisk slik det føltes.

En trist beskjed, og to magre år

Foran 2003-sesongen var det forsiktig optimisme. Vi hadde avsluttet 2002 veldig bra, og man våget håpe på en bra plassering igjen. Dessverre skulle året preges av helt andre ting enn fotball, da man etter serieåpningen mot Bodø/Glimt mottok en fæl beskjed.

Rösler hadde avgjort kampen, og feiret foran Fredrik Kjølner som før kampen uttalte at «Rösler ikke var all verden». Vi hadde fått en god start, men så kom beskjeden om at Uwe hadde kreft. Det var en jævlig beskjed å få.

2003 ble derfor et ikke-år, og føltes som et vakuum. Hypen med ny tribune var borte. Sølvsesongen virket som et fjernt minne, og ting ble nesten litt mørkt. I tillegg ble det klart at klubben var mer eller mindre teknisk konkurs, og vi visste strengt tatt ikke hva vi skulle forvente oss. Heldigvis kom Per Berg inn og tok rollen som klubbeier, og sammen med Per Mathisen fikk de heldigvis orden på ting igjen.

Tribunemessig var det som sagt ikke all verden, men én nyhet ble lansert dette året – «Late som vi scorer mål». Kanskje ikke all verden å skryte av, men i alle fall et artig innslag i et ellers trist år.

Gjennom 2004 forventa vi egentlig lite. Det ble tidlig klart at Arne skulle gi seg, men tidvis herja vi gjennom sesongen med ny formasjon. Sesongen var dog over etter tapet mot Lyn i semien i cupen, og vi satt egentlig bare og ventet på det som skulle skje året etter. 

Ny satsing, enorm vekst og nye utfordringer

Fotball-Norge tok i denne perioden store grep. Det ble besluttet å danne Royal League, som var en turnering for de 4 beste lagene i Norge, Sverige og Danmark som gikk på vinterstid. Selvsagt for å spisse konkurransen gjennom vintersesongen, men også for å prøve å få bukt med de ekstremt mange treningskampene som ble spilt foran hvert år. I tillegg kom det en utvidet TV-avtale som sikret bedre økonomiske forhold for klubbene. For LSK sin del ble det naturlig å sikte mot topp 4. Penger ble sprøytet inn i klubben, nye spillere ankom og Uwe Rösler var på plass som trener. Det var enorm optimisme, og folk strømmet til kamp på Åråsen og andre arenaer rundt omkring i det ganske land.

2005 var starten på en ny boble, det. Masse penger i forbindelse med tv-avtale kombinert med innsprøyting av cash fra eierne sørget for at vi plutselig så ut som et lag som skulle satse knallhardt. Og det gjorde vi da også, kanskje for hardt sett i etterkant. Men dette var jo ikke noe vi skulle legge oss borti, så vi var bare glade for at det skjedde noe nytt. Det sportslige var bra, og 4. plassen og en cupfinale var bra. Vi kom med i Royal League, som var et mål i seg selv for oss som elsker å besøke nye arenaer. Det fikk vi da også.

Tribunemessig var dette en ny start. En renessanse, nærmest – og nå kom tromma. Takk til Tony Johansen for at han ikke ga seg på dette. Egentlig var jo tanken at tromma kun skulle brukes på enkelte sanger, men da vi så hvilken effekt den hadde så hadde vi intet annet valg enn å bruke den mer eller mindre hele tida. Vi skapte et enormt trøkk, et trøkk uten like, og vi eide arenaer over hele landet. Igjen tok vi steg vekk fra det engelske, og nærmere det latinske. Evighetssanger ble en del av pakka, og det å synge mer eller mindre konstant i 90 minutter ble en greie. Feltet var fullt hele sesongen, og det var enorm rekruttering. Inn kom folk mellom 16 og 24 år, og dro ting til nye høyder. Disse hadde jo ikke tidligere opplevd all verden med LSK, men nå fikk de med seg hele oppturen med et tribuneliv uten like, og et lag som presterte enormt bra, med cupfinalen som den største gulroten. Undergruppene vokste frem, og skapte enda mer liv enn tidligere. Det var en bra greie, man utfordret og pushet hverandre til nye høyder. Feltet var fullt, og det var ikke akseptabelt kun å stå der. Du måtte delta også, og livet var nærmest ubeskrivelig. 

Denne stemningen holdt seg gjennom 2006, mye på grunn av stadige gode resultater. Men vi merket uansett en endring på tribunen, spesielt med tanke på flagg, to-stangs bannere og annet materiell som ble brukt. I parken i 2006 hadde vi ca 40 bannere, men ingen av dem hadde noe med KFL å gjøre. Vi så dog ikke på dette som et enormt problem, vi tenkte at dette hadde mer med den nye generasjonens måte å uttrykke seg på mer enn annet. Dessverre begynte vi på mange måter å bygge vår egen grav, selv om situasjonen alltid var under kontroll. Det var aldri farlig, selv om stemningen mellom enkelte undergrupper og KFL ikke alltid var bra. Vi hadde alltid mål om samarbeid, og undergruppene var særdeles viktige i det å skape liv og røre på tribunene. Vi opptrådte dog noe naivt ovenfor disse, og vi ble en overbygger. Det fungerte bra all den tid undergruppene forhold seg til KFL som en paraplyorganisasjon, men dette skled etter hvert ut, uten at vi kan sette fingeren på nøyaktig når det var. 

I 2007 eksploderte egentlig alt med tanke på tribunelivet mot slutten av året. Vi trodde vi kunne holde ting rolig, men casualsgrupper og andre negative ting vokste frem. Det var slett ikke bra, og ting gikk over styr. Vi mistet rett og slett kontrollen.

Til tross for dette leverte vi vel kanskje tribunemessig på et enormt nivå. 9018 tilskuere på Åråsen sier sitt, og det var stadig bra sportslig, selv etter at Uwe ble erstattet av Tom Nordlie. Denne gangen fikk vi også med oss en tittel, da vi vant cupfinalen. Det at vi hadde suksess gikk på bekostning av mange ting, men livet på tribunen var ikke blant disse. 

De fire magre årene og mer bråk blant supporterne

2008 startet dårlig sportslig, og etter at Tom Nordlie valgte å gå ble lyset i tunnelen plutselig mindre klart. Det ble varslet at Per Berg ikke lenger var interessert i å bruke like mye penger på Sportsklubben, og vi så på fremtiden med ikke altfor positivt blikk. På tribunen skjedde det også mye, og ting endret seg drastisk.

2008 i seg selv ble en enorm sportslig nedtur. Satsingen ble kuttet da enkelte mistet troa på at vi kunne etablere oss som et topp 3 lag, og det var midlertidige trenere frem til Henning Berg skulle ta over etter sesongen. Vi lå lenge an til nedrykk, og det endte til slutt med at Berg måtte ta jobben tidligere enn planlagt for å redde oss fra nedrykk. 4-2 seieren hjemme mot Rosenborg var enorm, og en tribuneopplevelse av de sjeldne. Den dagen sto alle sammen og opp for klubben, og selv om livet generelt på tribunen var bra i 2008 var dette toppen av kransekaka.

Selv om livet var bra hadde vi alvorlige problemer. Det var stadig flere som ikke ville stå under KFL-fanen, og de begynte på eget initiativ å organisere seg selv på tribunene. De hadde delvis gjort dette før, men fra 2008 og egentlig frem til mai 2010 var det enorme splittelser mellom KFL og enkelte undergrupper. 

I denne perioden gjorde vi alle feil. Det er ingen vits i å stikke det under en stol. Ingen kan med hånda på hjertet si at man gjorde alt rett i denne tiden. Man hugde på hverandre, og det var hatsk og dårlig stemning til tider.

Antallet syngende supportere ble kraftig redusert i tiden mellom 2008 og frem til mai 2010. Selvsagt hadde de labre sportslige prestasjonene noe med saken å gjøre, men det ble definitivt ikke bedre at man kranglet høylytt seg imellom på tribunen. Det var lite å glede seg over på denne tiden, men heldigvis greide vi å få i gang en konstruktiv og fin dialog som medførte at man fra og med sommeren 2010 hadde et vesentlig bedre forhold til hverandre.

Det er vanskelig å si nøyaktig hvorfor det ble som det ble, men det er ingen tvil om at det er blitt begått feil her. Det er mye som kunne vært gjort annerledes, men det er selvsagt lett å være etterpåklok. Det er godt at ting er bedre nå i alle fall. 

2011 var et spesielt år, der vi begynte godt sportslig men etter hvert falt av. Tribunen var bra, og alle bidro til fantastisk stemning på diverse arenaer. Vi fikk i alle fall nok en gang bevist at vi er vel så gode i motgang som i medgang, da vi utvilsomt hadde mer enn nok av kamper å øve oss gode i motgang på. Vi så også med glede frem til 2012-sesongen, da skulle Magnus Haglund komme, og med ham skulle det komme penger. Vi forventet en ny storhetstid, eller i det minste håpet vi på det.

Det endelige oppgjøret med en ukultur

2012 skulle være et bra år, men en forferdelig start på sesongen ødela alt håp om sportslig suksess. Samtidig var det andre ting som preget tribunelivet, et problem det skulle ta to år og bli kvitt.

Det var god stemning mellom KFL og de diverse undergruppene, til tross for at den sportslige suksessen lot vente på seg. Vi var jo rutinerte i å synge i motgang nå, så det var aldri et problem. Spesielt bortekampen mot Fredrikstad var enorm, der vi holdt ting gående på et slikt nivå at spaltemeterne utelukkende handlet om oss.

Problemet var av en annen karakter, for der vi nå hadde lært oss å samarbeide med undergrupper, ultraser og annet, så vokste casualkulturen frem igjen. De var ikke mange, men de tok stor plass og fikk mye oppmerksomhet. De trivdes med oppmerksomheten også, og selv om de ikke var ønsket på vår tribune tok de ofte plass der. Det var langt fra en god situasjon, og noe som plaget oss veldig.

I 2013 var det sportslige stabilt litt under middels, men på Grorud i en cupkamp smalt det skikkelig. Dette var nok starten på slutten for den spede fremveksten av casuals, og i løpet av året ble miljøet fullstendig knust av politiet. 

Den nye vinen

Fra og med sesongen 2014 begynte en ny gjeng å gjøre seg gjeldene rundt tromma, i selve senteret av tribunelivet på Åråsen. Sentralt i denne gjengen – «de som egentlig holdt på damelaget»

Generasjonen med «damesupporterne» har den siste tiden vist seg som de mest ivrige, og har på mange måter tatt over stafettpinnen etter generasjonen som vokste frem rundt midten av 2000-tallet. De har i dag unger og andre hovedprioriteter, og har på mange måter mer enn nok med å komme seg på kamp. De er ikke like mange de av dagens unge, men iveren og stå-på-viljen er det ingenting å utsette på. Det jobbes døgnet rundt fra denne gjengen, og de skal ha ros for måten de drar med seg folk. Det sportslige har de senere årene vært lite å snakke om, men tribunelivet har holdt folk sammen. #VIERLSK var en stor greie i 2014, og man har klart å bevare en del av samholdet i tiden etter. I dag føler vi at vi er en samlet gjeng på kamp, der det opprinnelige «alle er velkommen» fortsatt er gjeldene. Det er små problemer, og ukultur og annet er mer eller mindre vekk. Det er nok noe mer stuerent enn hva det var, og selv om vi innimellom savner en del av galskapen er det nok et tryggere og bedre miljø å oppholde seg i enn hva det tidvis har vært før. 

Siste betraktninger

KFL har møtt på masse utfordringer under årenes løp, og både interne stridigheter og uenighet med ytre omgivelser har vært med å prege organisasjonen. Enkelte bånd er dessverre røket for alltid og lar seg ikke reparere, hvilket selvsagt er synd og skam. Organisasjonen står dog sterkt, og det er liten tvil om at man fortsatt er av de aller mest toneangivende supporterklubbene i Norge. Jeg lar gjengen komme med noen siste betraktninger før jeg legger fra meg pc’en:

Vi må huske at vi var 10 mann som startet dette, at vi var ca 100 mann som sto og sang i starten, og at vi i dag har et stabilt medlemsantall på 2000. Det er en enorm utvikling, og det er mange som har bidratt på veien dit. Enkelte må nevnes, selv om det er farlig å nevne noen i frykt for å glemme enkelte. Når sant skal sies er vi usikre på hvilke 10 som satt i kjelleren til Kent for 25 år siden, til tross for at vi alle var edrue. Det er dog ingen tvil om at folk som Asbjørn Jensrud, Ulf Børke, Jofle, Tommy Blaaflat, Sykkel og Møllern var ekstremt viktige for at vi skulle komme i gang. Det hadde ikke vært noe KFL uten disse, og etter hvert kom flere også til. Wangen-brødrene, Fritz og Petter med Kanari-tv fra 04-06, Morten Veening, Jan Jensen, Tony Johansen… Det har vært så enormt mange ekstremt viktige bidragsytere, og vi har sikkert glemt å nevne mange som hadde fortjent å bli nevnt. Alle medlemmer har jo vært viktige, også de uten offisielle verv. Som supporterklubb er man jo prisgitt hver eneste person som bidrar på og utenfor tribune for å vokse seg store. Allikevel – rollen til Ulf må aldri glemmes. På det organisatoriske var han enorm, og vi lærte utrolig mye av ham. Samtidig må han roses for måten han kjempa for oss sammen med Øyvind Thoresen da de begge satt i hovedstyret. 

Det som på mange måter har vært styrken vår er at vi alltid har reist oss, uansett utfordring. Det har vært kjempet på mange fronter, noen ganger med livet som innsats har det virket som. 

Men når ting går til helvete – det er da vi virkelig skal levere. Og det gjør vi gang på gang. 

For oss som er blitt eldre er det gledelig å se at det kommer flere og flere av de yngre, selv om vi venter på den store eksplosjonen. Vi ser med glede på at vi gjennom sesongen har tatt steg på tribunen, og vi syns stemningsnivået der har oppadgående kurve. Samtidig opplever vi den nevnte stemningen som mer positiv enn på lenge.

Nå gleder vi oss til cupfinalen, og ikke minst festen i forkant!

[/column]