Tweet
Etter en langvarig periode av fotballmessig depressiv reaksjon prøver jeg nå å få hodet over vannet igjen, i et forsøk på å forstå hva det var som traff oss midt i fleisen. Etter 4-0 over Kamma i en tidlig treningskamp i år har stort sett det meste gått galt, med Viking- og AaFK-kampene som de eneste lyspunkter før siste hjemmekamp mot Glimt.
Fugla har ikke på mange år opplevd et så stort fall som fra cupgull og fjerdeplass i fjor til å måtte kjempe seg opp av sumpa etter mer enn halvgått løp i år. Mange med meg takker gudene for at det i år bare er ett lag til direkte nedrykk og at evt. kvalifisering er mot det fjerde beste Adecco-laget.
Hva var det som skjedde ? Etter mitt syn er det tre hovedårsaker til at det gikk skeis fra starten av i årets sesong:
1. Innkjøpspolitikk og stallens sammensetning:
At vi mista to sentrale spillere (Koren og Mifsud) kan ingen bebreides for, men erstatninger må da skaffes eller utvikles. Innkjøpene har, som mange har påpekt, ikke akkurat slått til i tråd med forventningene og kjøpesummene. Dels har en kjøpt for mange allroundere (ikke minst på sentral midtbane), dels har skadde spillere (som en alltid må regne med) brukt lang tid, kanskje lenger enn normalt, på å komme tilbake og i form. Spillere til nøkkelposisjoner og oppgaver både som kanter og vinger og som bakromsspisser har lenge, lenge vært åpenbar mangelvare, uten at en så ut til å gjøre mye for å fylle gapene. Hvor mye som var styrets, Fjørtofts og Nordlies ansvar her er ikke godt å si, men når det gjelder den sterke og for LSK ganske nye preferansen for norske (Start-)spillere virker det opplagt at hovedansvaret var Nordlies. Det gikk ikke minst på bekostning av hurtigheten; der Rösler alltid så etter fart, så Nordlie etter flagget. Det er selvsagt hyggelig å telle åtte-ni nordmenn i start-11’ern, men jeg vil heller telle poengene; de er tross alt viktigere. Tapet av begge australierne var en alvorlig svekkelse, og resultat av gambling på Kiesenebner og Johnsen, begge langtidsskadde.
Mange av (de norske) spillerne innkjøpt det siste året har bevist potensialet sitt tidligere (f.eks. både i Start og FFK) og har også i våre farger vist godt spill. Men, av samme grunner som for høy skadefrekvens, storspillet har oftest latt vente på seg og/eller vært høyst sporadisk og variabelt. Det har mest sannsynlig å gjøre med andre hovedårsak:
2. Overtrening og feiltrening
Jeg trodde ikke treningsmengdene kunne gjøres mer belastende enn under Erlandsen, men der tok jeg tydeligvis feil. Fokuset på kondisjon, målt ved “Nordlie-testen”, ble faktisk enda større. Det måtte bli et dristig eksperiment med en fysisk trener med erfaring fra å trene supermann Bjørndalen i skiskyting, og vi kan vel ikke si at eksperimentet på alle måter har vært vellykket: Skadefrekvensen og tida for å komme tilbake har vært urovekkende høy, og det har vært åpenbart at våre spillere har vært tunge i beina alt i starten av andre omgang, på tross av, eller rettere, mest sannsynlig på grunn av mye kondisjonstrening.
3. For ambisiøst spillemønster - uten de rette spillerne
Fugla gjorde en godkjent sesong med Nordlie som hovedtrener i 2007, kronet med cup-gullet (og ingen jubla mer enn meg, etter mange, mange magre år uten pokaler). Men det må likevel sies, og ikke bare som etterpåklokskap, at vi gjorde det svakere etter hvert som Nordlies opplegg og mannskap burde vært mer og mer innkjørt, og at vi var griseheldige som møtte et annenrangs Adeccolag i cupfinalen, og selv da var det Occeans personlige rå styrke som skaffa oss de to avgjørende måla, og ikke akkurat laginnsatsen eller glimrende spill. Vi hadde en flott start, takket være en sunnmørstrio i form og relativt svak motstand. Deretter var det rett nok flere gode og minneverdige kamper (bl.a. mot vif, RBK, Lyn, AaFK), men også kamper der vi ikke fikk til noe som helst (jeg var bl.a. en tur i Luxembourg i fjor sommer...).
Jeg vil nesten driste meg til å si at når det gikk såpass bra, var det fordi Nordlie, som han sa sjøl, ikke la om helt på én gang, men bygde videre på Erlandsens og Röslers grunnlag (men uten Röslers vekt på fart og på kompakt spill – i 4-3-3 kreves det ekstra mye av midtbanen og av at laget er kompakt, ellers blir en fort overløpt). Når han etter hvert forsøkte mer og mer, og over vinteren fullt ut, av eget opplegg, da ble det for ambisiøst. Krav som alltid å spille på tredje- og fjerdebevegelsene ble oppfatta som en tvangstrøye, og når spillermaterialet ikke svarte til spilleopplegget og spillerne var tunge i beina etter én omgang, da måtte det gå galt.
Hva nå ?
Spillermaterialet egner seg, som mange har sagt, langt bedre til 4-4-2, og treningsmengdene og –formene ser nå ut til å være bedre tilpassa hva spillerne makter og tåler. Mot Glimt så jeg iallfall mange som for første gang i år var lette i beina hele kampen i gjennom, og framfor alt fant rollene sine og fant medspillerne med pasninger, ikke minst langs bakken, selv med to fyrtårn på topp.
Det blir ingen topplassering i år, og ingen cupsuksess. Vi må håpe på en relativt rolig høstsesong, der vi klatrer opp fra nedrykksstriden. Det er det aller beste vi kan regne med, samt kanskje noen gode kamper i Europa-cupen. Men neste år.....
gilbert
Fugla har ikke på mange år opplevd et så stort fall som fra cupgull og fjerdeplass i fjor til å måtte kjempe seg opp av sumpa etter mer enn halvgått løp i år. Mange med meg takker gudene for at det i år bare er ett lag til direkte nedrykk og at evt. kvalifisering er mot det fjerde beste Adecco-laget.
Hva var det som skjedde ? Etter mitt syn er det tre hovedårsaker til at det gikk skeis fra starten av i årets sesong:
1. Innkjøpspolitikk og stallens sammensetning:
At vi mista to sentrale spillere (Koren og Mifsud) kan ingen bebreides for, men erstatninger må da skaffes eller utvikles. Innkjøpene har, som mange har påpekt, ikke akkurat slått til i tråd med forventningene og kjøpesummene. Dels har en kjøpt for mange allroundere (ikke minst på sentral midtbane), dels har skadde spillere (som en alltid må regne med) brukt lang tid, kanskje lenger enn normalt, på å komme tilbake og i form. Spillere til nøkkelposisjoner og oppgaver både som kanter og vinger og som bakromsspisser har lenge, lenge vært åpenbar mangelvare, uten at en så ut til å gjøre mye for å fylle gapene. Hvor mye som var styrets, Fjørtofts og Nordlies ansvar her er ikke godt å si, men når det gjelder den sterke og for LSK ganske nye preferansen for norske (Start-)spillere virker det opplagt at hovedansvaret var Nordlies. Det gikk ikke minst på bekostning av hurtigheten; der Rösler alltid så etter fart, så Nordlie etter flagget. Det er selvsagt hyggelig å telle åtte-ni nordmenn i start-11’ern, men jeg vil heller telle poengene; de er tross alt viktigere. Tapet av begge australierne var en alvorlig svekkelse, og resultat av gambling på Kiesenebner og Johnsen, begge langtidsskadde.
Mange av (de norske) spillerne innkjøpt det siste året har bevist potensialet sitt tidligere (f.eks. både i Start og FFK) og har også i våre farger vist godt spill. Men, av samme grunner som for høy skadefrekvens, storspillet har oftest latt vente på seg og/eller vært høyst sporadisk og variabelt. Det har mest sannsynlig å gjøre med andre hovedårsak:
2. Overtrening og feiltrening
Jeg trodde ikke treningsmengdene kunne gjøres mer belastende enn under Erlandsen, men der tok jeg tydeligvis feil. Fokuset på kondisjon, målt ved “Nordlie-testen”, ble faktisk enda større. Det måtte bli et dristig eksperiment med en fysisk trener med erfaring fra å trene supermann Bjørndalen i skiskyting, og vi kan vel ikke si at eksperimentet på alle måter har vært vellykket: Skadefrekvensen og tida for å komme tilbake har vært urovekkende høy, og det har vært åpenbart at våre spillere har vært tunge i beina alt i starten av andre omgang, på tross av, eller rettere, mest sannsynlig på grunn av mye kondisjonstrening.
3. For ambisiøst spillemønster - uten de rette spillerne
Fugla gjorde en godkjent sesong med Nordlie som hovedtrener i 2007, kronet med cup-gullet (og ingen jubla mer enn meg, etter mange, mange magre år uten pokaler). Men det må likevel sies, og ikke bare som etterpåklokskap, at vi gjorde det svakere etter hvert som Nordlies opplegg og mannskap burde vært mer og mer innkjørt, og at vi var griseheldige som møtte et annenrangs Adeccolag i cupfinalen, og selv da var det Occeans personlige rå styrke som skaffa oss de to avgjørende måla, og ikke akkurat laginnsatsen eller glimrende spill. Vi hadde en flott start, takket være en sunnmørstrio i form og relativt svak motstand. Deretter var det rett nok flere gode og minneverdige kamper (bl.a. mot vif, RBK, Lyn, AaFK), men også kamper der vi ikke fikk til noe som helst (jeg var bl.a. en tur i Luxembourg i fjor sommer...).
Jeg vil nesten driste meg til å si at når det gikk såpass bra, var det fordi Nordlie, som han sa sjøl, ikke la om helt på én gang, men bygde videre på Erlandsens og Röslers grunnlag (men uten Röslers vekt på fart og på kompakt spill – i 4-3-3 kreves det ekstra mye av midtbanen og av at laget er kompakt, ellers blir en fort overløpt). Når han etter hvert forsøkte mer og mer, og over vinteren fullt ut, av eget opplegg, da ble det for ambisiøst. Krav som alltid å spille på tredje- og fjerdebevegelsene ble oppfatta som en tvangstrøye, og når spillermaterialet ikke svarte til spilleopplegget og spillerne var tunge i beina etter én omgang, da måtte det gå galt.
Hva nå ?
Spillermaterialet egner seg, som mange har sagt, langt bedre til 4-4-2, og treningsmengdene og –formene ser nå ut til å være bedre tilpassa hva spillerne makter og tåler. Mot Glimt så jeg iallfall mange som for første gang i år var lette i beina hele kampen i gjennom, og framfor alt fant rollene sine og fant medspillerne med pasninger, ikke minst langs bakken, selv med to fyrtårn på topp.
Det blir ingen topplassering i år, og ingen cupsuksess. Vi må håpe på en relativt rolig høstsesong, der vi klatrer opp fra nedrykksstriden. Det er det aller beste vi kan regne med, samt kanskje noen gode kamper i Europa-cupen. Men neste år.....
gilbert
Kommentar