Tweet
I dag var min andre kamp på Åråsen for året. Etter to år i eksil kan jeg endelig reise på Åråsen annen hver uke og kjenne betongen under beina. Jeg er usikker på om to år på avstand har vært positivt eller negativt, få litt distanse til en klubb som har vært preget av elendighet siden jubelsesongen i 2007. Da jeg ankom Åråsen i dag, var det meste som før. Sola skinte, tromma gikk og ca. 5000 publikummere var tilstede for å overvære et litt under gjennomsnittlig interessant oppgjør. Tromsø klinger ikke, men de samme trofaste dukker opp gang på gang. De samme ansiktene er stort sett å se på feltet, selv om jeg savner en del fra "gullåra" 2005-2008. Men til tross for at ting ved første øyekast ser ganske uendra ut, har følelsen av å være på Åråsen endret seg fullstendig for min del. Uten å bli alt for dramatisk er min oppfatning at det ligger en mørk sky over Lillestrøm Sportsklubb som vi sliter med å bli kvitt, og som har preget oss i alt for lang tid.
I mange, mange år har hovedoverskriftene i og rundt klubben handlet om konflikter. Allerede i "gullåra" ble det konflikter mellom nye supportergrupperinger og klubben. Konflikter supporterne seg i mellom. Deretter ble det konflikter internt i klubben, Uwe fikk fyken og Tom kom inn. Konflikter mellom Tom og spillerne, mellom Tom og administrasjonen. En hestekur blir iverksatt etter økonomisk skakk-kjøring, konfliktene mellom supportere og klubb vedvarer. Haglund kommer inn i 2012, et forsøk på en ny satsing blir iverksatt, optimismen er for første gang på mange år i ferd med å bre seg. Det tar ca. 6 måneder fra Haglunds ansettelse til deler av fansen krever hans avgang. Ikke mer enn noen måneder senere begynner økonomisk rot å prege klubben. På et tidspunkt velges Heidi Scheie inn i styret i LSK, og det tar heller ikke denne gang lang tid før en maktkamp oppstår internt i klubben. Som enkelte supportere godt påpeker her inne, man behøver ikke dvele over gamle strider, og klubben har beveget seg videre. Fra 01.01.2015 har Runar Kristinsson, en tidligere gigant som spiller, vært hovedtrener i LSK. Det tok ei lang tid før fansen igjen er splittet, og jeg tror faktisk aldri jeg har opplevd dette forumet verre enn det er nå. Personangrep og idiotbemerkelser florerer, og jeg må innrømme at jeg oppfatter dette som symptomatisk.
LSKs mange år med elendige sportslige resultater er hovedgrunnen til at interessen for klubben har avtatt. Det som skremmer meg mest, er hvordan mitt eget engasjement har gått fra å være brennende til å bli fullstendig fraværende. I "gullåra" i 2005-2008 møtte 30-60 mann opp i kjelleren på Martin's 3 timer før kamp for å planlegge tribunelivet, hvordan vi skulle sikre at gutta hadde den beste oppbackinga de kunne få. Det var uaktuelt å ikke være på tribunen minst 1 time før avspark for å synge gutta inn til oppvarming. I dag dukka jeg opp 2 minutter inn i første omgang etter å ha somla ved avreise, og på vei til Åråsen i bilen tenkte jeg at det sikkert ikke var så farlig å miste de første minuttene, det skjer sikkert ikke noe alikevel. Jævlig farlig. Jeg husker muttern alltid sa det til meg da jeg var yngre, at det aldri skjer noe de første minuttene uansett, og jeg kunne ikke utstå en sånn tankegang. Den gang var det helt uinteressant om det skjedde noe eller ikke, hvert eneste sekund hvor Lillestrøm Sportsklubb spilte fotball skulle observeres, for så lenge kula var i spill skjedde det alltids noe. Det er livsfarlig for Lillestrøm Sportsklubb at folk som meg, som en gang var så ihugga at ALT havna bak i køen på kampdag, nå er helt likegyldig. Da Stabæk snudde 0-2 til 3-2 ble jeg slettes ikke overraska, og jeg må innrømme at jeg knapt blei skuffa. I dag ble jeg regelrett imponert av hvordan enkelte fortsatt klarer å forbanne seg over dårlige prestasjoner, og hvordan enkelte orker å gi full gass i 90 minutter på tribunen.
For meg har LSK fullstendig mistet sin identitet. Jeg snakker ikke om laget som ikke lenger spiller med to tankspisser og klassiske vinger med full innsats i 90 minutter. Det var LSK slik jeg vokste opp med det. Vi har utallige tråder om sportslig utvikling, og jeg mener egentlig at det sportslige bare er toppen av isfjellet. LSK pleide å være tøffe. Vi hadde spillere som sto fram på banen og ga juling. Vi hadde trenere som var tøffe utad og offensive i tankegangen. En administrasjon som utviste ambisjoner og satte LSK på kartet. Jeg tør påstå at i dag er Odd mer fargerikt enn LSK, og det trodde jeg aldri jeg skulle si. Den livløse drittklubben fra Skien med de mest patetiske sanger du kan oppdrive, de er mer underholdende både i media og på banen enn hva LSK er. Vi er faen meg helt usynlige! En sportsdirektør som kun dukker opp i media når han får en mikrofon dytta opp i ansiktet for å forsvare egen ræv. 7 år med trenere som er mindre karismatiske enn eggehvit maling. Vi har ikke en eneste jævla spillerprofil som er underholdende en gang! Vi er så sultefora etter profiler at en 25 år gammal benkesliter som holdt snapchat-kontoen til klubben gående i en uke er det nærmeste vi kommer kulthelt. Han er ikke aleine, jeg minnes de dager da til og med Dan Alberto Fellus ble hausa som vår neste komet. Og kanskje det aller verste, det er at tingenes tilstand er så elendige at vi har akseptert det. Plutselig er det ikke så viktig med trenere med karisma lenger. Eller med spillere som sender idioter som Hulsker i bakken når de oppfører seg som rasshøl. Når Pelle ligger nede med en haug av motspillere rundt seg, står våre gutter skolerette og drikker vann på sidelinja. Vi trenger ikke lenger klovner som Fjøra i media. Jeg synes faen ikke det er greit! Jeg vil ha en trener med karisma, jeg vil ha spillere med tæl og jeg vil ha en administrasjon som tør å stikke seg fram i media og ha en mening!
Jeg synes pokker meg det er på tide at man sier ifra! Jeg synes det er forjævlig at LSK som klubb dør fordi klubben er så jævla kjedelig. Forventningene til LSK-supportere er ikke så jævla store når det kommer til det sportslige, vi vil holde oss i den øverste divisjonen og vi vil ha innsats og angrepsfotball. Men jeg savner showet ved å følge LSK! Jeg savner at andre supportere hater oss fordi vi er arrogante, breiale og harry. At vi har spillere som tør å være kontroversielle, en ledelse som viser seg fram og et lag som tør å satse. Hele jævla Lillestrøm Sportsklubb kjører med håndbrekket på, både på kontorene og på banen. I dag hadde vi uendelige muligheter til å kjøre folk fram i angrep, men gutta holdt igjen bakover. 11 mann i egen boks på defensiv dødball. Og hvorfor skal det være sånn at vi bare hører om elendighet utad? "Vi må selge fordi økonomien er ræva". "Folk kommer dessverre ikke på kamp, inntektene våre stuper. Kostnadskutt hjelper ikke". "Vi har mye skader og Sandefjord er et godt lag". Hva faen skjedde med ballene i denne klubben? Alle veit at vi har lite cash, drit nå i det da! Alle veit at det suger om du akkurat har slått opp med dama, men man går dritt lei av å høre om det i 2 år etterpå. Hvorfor skal vi plutselig helgardere oss før kamper mot drittlag i stedet for å si at vi skal slå dem? Ikke et vondt ord om Kippe, både som spiller og mann, men han tør jo ALDRI å trå til i intervjusammenheng. Det samme med Henning, Haglund og Runar. Og Erling. Og hele jævla resten av LSK som aldri tør å utvise ambisjoner. Norges tøffeste klubb my ass. Pyseklubb! Man kan si mye om Uwe og Fjøra, men da de var her var det fullstendig texas. Og det likte publikum! Man kan hevde at det kanskje var litt mye, men vi tåler da hvert fall betydelig mer enn nå? 2-6 i Bergen, straffetrening natt til 17. mai! Der har du LSK sånn jegliker det! 0-5 på eget gress mot RBK? Forbigått i stillhet. Toppseriekamp nummer 1000? Fikk høre om det 2 uker etterpå.
LSK kan ikke fortsette å være en parantes i norsk toppfotball. Det gnager noe jævlig å se at vi sportslig seiler akterut, men enda verre er det å se hvordan klubben sakte men sikkert kveler engasjementet til sine supportere. Hvordan LSK har gått fra å være en samlet familie mot røkla til å bli en splittet konfliktklubb. Jeg er av den oppfatning av at opprydningen må begynne ovenfra i organisasjonskartet. I kontorene på Åråsen har man utviklet en solid form for galgenhumor etter mange år med elendighet. Jeg tror det er nødvendig med friskt blod inn for å revitalisere energien i klubben. Vi trenger folk i de viktige rollene som faktisk oppriktig tror på, og brenner for at LSK skal kunne gjenreise seg som klubb. "Godt nok"-mentaliteten som preger oss i dag holder ikke, vi trenger folk som er villige til å gå den ekstra mila for å vekke supporterne til live igjen. Vi trenger et styre som er ute blant folket og inkluderer, ikke høye herrer i dress som tar viktige avgjørelser på et styrerom. Vi trenger en enkel organisasjonsstruktur med definerte arbeidsområder, og hovedfokus må være fotball! Ikke inntekter, kostnader, gjeld, styreleder, dyre kontorer, høye lønninger. Knekte fortenner, blod på drakta, samba-fotball, gikk-på-trynet-men-vi-elsker-dere-for-det-fotball! LSK er en fotballklubb, ikke en jævla såpeopera.
I dag så jeg en haug av hengehuer på banen, og jeg må si at hengehuer er noe man har blitt godt vant med dersom man har fulgt LSK de siste åra. Dessverre. En klubb gjennomsyra av mismot og misnøye, og det smitter som faen på de som følger dem. Jeg blir bare trist av å se Lundemo i dag, som lyser frustrasjon over å ikke spille for serielederen i Sverige. Stoltheten av å bære LSK-drakta eksisterer ikke, selv de lokale unggutta vil heller spille for Godset, Molde eller RBK. RBK er i det minste en storklubb, men Godset og Molde? Fy faen. I dag var jeg først og fremst misfornøyd etter 1-0 og tre poeng hjemme mot Tromsø. Det var liksom ingen ting å glede seg over, for ikke er vi i direkte fare for å rykke ned, og ikke tok vi 3 viktige poeng på en dårlig dag i toppstriden. Kampen var forferdelig. Vi definerte oss selv, som en grå og kjip klubb midt på tabellen. Og jeg må rett og slett si at jeg skammer meg over å se Kippe kjøre seiersropet etter kampen i dag, det burde hagla skjellsord i den garderoben etter dagens bedritne forestilling.
Hvor jeg egentlig skulle med dette innlegget er jeg ikke egentlig helt sikker på. Jeg synes det var et passende tidspunkt å ta opp et tema som har opptatt meg i en lengre tid, for jeg oppfatter at en kombinasjon av likegyldighet og konflikter preger mer enn optimisme og fellesskap. Sportslig ser vi ut til å famle fullstendig i blinde, i dag nådde vi i mine øyne et absolutt bunnpunkt. Men enda verre er det at folk gir fullstendig faen i klubben. I mine øyne er det vår plikt som supportere å si ifra før det er for seint, før vi bare finner ut at dette gidder vi ikke lengre. Dersom det er flere enn meg som deler det samme synspunktet, er jeg interessert i å høre hva andre tenker at man kan gjøre for å nå fram med dette budskapet. Hvordan kan vi få tilbake LSKs identitet? Tøffe i media, reale og inkluderende med sine supportere og full pinne på banen? Oss mot røkla, 11 mann som kriger for hverandre på banen og ikke tenker penger? En klubb som står sammen og backer sine egne, ikke skyver folk fra seg. Jeg synes det er dags at vi tar et større ansvar for klubbens utvikling. Sinte foruminnlegg og e-poster som havner i junkmailen til Torgeir får oss ingen vei.
Håper at det finnes takhøyde og interesse for å diskutere dette uten at man skal ty til drittslenging. Dette er ikke et innlegg ment som direkte kritikk mot hverken styret, administrasjonen, Torgeir, Runar eller spillerne, men til hele LSK-organisasjonen som sakte men sikkert har blitt, i mine øyne, en trist og kjedelig klubb. Klubben er ikke større enn at supporterne har stor påvirkningskraft, men da må vi også slå sammen våre hoder og komme med konstruktive forslag.
Kjør debatt!
I mange, mange år har hovedoverskriftene i og rundt klubben handlet om konflikter. Allerede i "gullåra" ble det konflikter mellom nye supportergrupperinger og klubben. Konflikter supporterne seg i mellom. Deretter ble det konflikter internt i klubben, Uwe fikk fyken og Tom kom inn. Konflikter mellom Tom og spillerne, mellom Tom og administrasjonen. En hestekur blir iverksatt etter økonomisk skakk-kjøring, konfliktene mellom supportere og klubb vedvarer. Haglund kommer inn i 2012, et forsøk på en ny satsing blir iverksatt, optimismen er for første gang på mange år i ferd med å bre seg. Det tar ca. 6 måneder fra Haglunds ansettelse til deler av fansen krever hans avgang. Ikke mer enn noen måneder senere begynner økonomisk rot å prege klubben. På et tidspunkt velges Heidi Scheie inn i styret i LSK, og det tar heller ikke denne gang lang tid før en maktkamp oppstår internt i klubben. Som enkelte supportere godt påpeker her inne, man behøver ikke dvele over gamle strider, og klubben har beveget seg videre. Fra 01.01.2015 har Runar Kristinsson, en tidligere gigant som spiller, vært hovedtrener i LSK. Det tok ei lang tid før fansen igjen er splittet, og jeg tror faktisk aldri jeg har opplevd dette forumet verre enn det er nå. Personangrep og idiotbemerkelser florerer, og jeg må innrømme at jeg oppfatter dette som symptomatisk.
LSKs mange år med elendige sportslige resultater er hovedgrunnen til at interessen for klubben har avtatt. Det som skremmer meg mest, er hvordan mitt eget engasjement har gått fra å være brennende til å bli fullstendig fraværende. I "gullåra" i 2005-2008 møtte 30-60 mann opp i kjelleren på Martin's 3 timer før kamp for å planlegge tribunelivet, hvordan vi skulle sikre at gutta hadde den beste oppbackinga de kunne få. Det var uaktuelt å ikke være på tribunen minst 1 time før avspark for å synge gutta inn til oppvarming. I dag dukka jeg opp 2 minutter inn i første omgang etter å ha somla ved avreise, og på vei til Åråsen i bilen tenkte jeg at det sikkert ikke var så farlig å miste de første minuttene, det skjer sikkert ikke noe alikevel. Jævlig farlig. Jeg husker muttern alltid sa det til meg da jeg var yngre, at det aldri skjer noe de første minuttene uansett, og jeg kunne ikke utstå en sånn tankegang. Den gang var det helt uinteressant om det skjedde noe eller ikke, hvert eneste sekund hvor Lillestrøm Sportsklubb spilte fotball skulle observeres, for så lenge kula var i spill skjedde det alltids noe. Det er livsfarlig for Lillestrøm Sportsklubb at folk som meg, som en gang var så ihugga at ALT havna bak i køen på kampdag, nå er helt likegyldig. Da Stabæk snudde 0-2 til 3-2 ble jeg slettes ikke overraska, og jeg må innrømme at jeg knapt blei skuffa. I dag ble jeg regelrett imponert av hvordan enkelte fortsatt klarer å forbanne seg over dårlige prestasjoner, og hvordan enkelte orker å gi full gass i 90 minutter på tribunen.
For meg har LSK fullstendig mistet sin identitet. Jeg snakker ikke om laget som ikke lenger spiller med to tankspisser og klassiske vinger med full innsats i 90 minutter. Det var LSK slik jeg vokste opp med det. Vi har utallige tråder om sportslig utvikling, og jeg mener egentlig at det sportslige bare er toppen av isfjellet. LSK pleide å være tøffe. Vi hadde spillere som sto fram på banen og ga juling. Vi hadde trenere som var tøffe utad og offensive i tankegangen. En administrasjon som utviste ambisjoner og satte LSK på kartet. Jeg tør påstå at i dag er Odd mer fargerikt enn LSK, og det trodde jeg aldri jeg skulle si. Den livløse drittklubben fra Skien med de mest patetiske sanger du kan oppdrive, de er mer underholdende både i media og på banen enn hva LSK er. Vi er faen meg helt usynlige! En sportsdirektør som kun dukker opp i media når han får en mikrofon dytta opp i ansiktet for å forsvare egen ræv. 7 år med trenere som er mindre karismatiske enn eggehvit maling. Vi har ikke en eneste jævla spillerprofil som er underholdende en gang! Vi er så sultefora etter profiler at en 25 år gammal benkesliter som holdt snapchat-kontoen til klubben gående i en uke er det nærmeste vi kommer kulthelt. Han er ikke aleine, jeg minnes de dager da til og med Dan Alberto Fellus ble hausa som vår neste komet. Og kanskje det aller verste, det er at tingenes tilstand er så elendige at vi har akseptert det. Plutselig er det ikke så viktig med trenere med karisma lenger. Eller med spillere som sender idioter som Hulsker i bakken når de oppfører seg som rasshøl. Når Pelle ligger nede med en haug av motspillere rundt seg, står våre gutter skolerette og drikker vann på sidelinja. Vi trenger ikke lenger klovner som Fjøra i media. Jeg synes faen ikke det er greit! Jeg vil ha en trener med karisma, jeg vil ha spillere med tæl og jeg vil ha en administrasjon som tør å stikke seg fram i media og ha en mening!
Jeg synes pokker meg det er på tide at man sier ifra! Jeg synes det er forjævlig at LSK som klubb dør fordi klubben er så jævla kjedelig. Forventningene til LSK-supportere er ikke så jævla store når det kommer til det sportslige, vi vil holde oss i den øverste divisjonen og vi vil ha innsats og angrepsfotball. Men jeg savner showet ved å følge LSK! Jeg savner at andre supportere hater oss fordi vi er arrogante, breiale og harry. At vi har spillere som tør å være kontroversielle, en ledelse som viser seg fram og et lag som tør å satse. Hele jævla Lillestrøm Sportsklubb kjører med håndbrekket på, både på kontorene og på banen. I dag hadde vi uendelige muligheter til å kjøre folk fram i angrep, men gutta holdt igjen bakover. 11 mann i egen boks på defensiv dødball. Og hvorfor skal det være sånn at vi bare hører om elendighet utad? "Vi må selge fordi økonomien er ræva". "Folk kommer dessverre ikke på kamp, inntektene våre stuper. Kostnadskutt hjelper ikke". "Vi har mye skader og Sandefjord er et godt lag". Hva faen skjedde med ballene i denne klubben? Alle veit at vi har lite cash, drit nå i det da! Alle veit at det suger om du akkurat har slått opp med dama, men man går dritt lei av å høre om det i 2 år etterpå. Hvorfor skal vi plutselig helgardere oss før kamper mot drittlag i stedet for å si at vi skal slå dem? Ikke et vondt ord om Kippe, både som spiller og mann, men han tør jo ALDRI å trå til i intervjusammenheng. Det samme med Henning, Haglund og Runar. Og Erling. Og hele jævla resten av LSK som aldri tør å utvise ambisjoner. Norges tøffeste klubb my ass. Pyseklubb! Man kan si mye om Uwe og Fjøra, men da de var her var det fullstendig texas. Og det likte publikum! Man kan hevde at det kanskje var litt mye, men vi tåler da hvert fall betydelig mer enn nå? 2-6 i Bergen, straffetrening natt til 17. mai! Der har du LSK sånn jegliker det! 0-5 på eget gress mot RBK? Forbigått i stillhet. Toppseriekamp nummer 1000? Fikk høre om det 2 uker etterpå.
LSK kan ikke fortsette å være en parantes i norsk toppfotball. Det gnager noe jævlig å se at vi sportslig seiler akterut, men enda verre er det å se hvordan klubben sakte men sikkert kveler engasjementet til sine supportere. Hvordan LSK har gått fra å være en samlet familie mot røkla til å bli en splittet konfliktklubb. Jeg er av den oppfatning av at opprydningen må begynne ovenfra i organisasjonskartet. I kontorene på Åråsen har man utviklet en solid form for galgenhumor etter mange år med elendighet. Jeg tror det er nødvendig med friskt blod inn for å revitalisere energien i klubben. Vi trenger folk i de viktige rollene som faktisk oppriktig tror på, og brenner for at LSK skal kunne gjenreise seg som klubb. "Godt nok"-mentaliteten som preger oss i dag holder ikke, vi trenger folk som er villige til å gå den ekstra mila for å vekke supporterne til live igjen. Vi trenger et styre som er ute blant folket og inkluderer, ikke høye herrer i dress som tar viktige avgjørelser på et styrerom. Vi trenger en enkel organisasjonsstruktur med definerte arbeidsområder, og hovedfokus må være fotball! Ikke inntekter, kostnader, gjeld, styreleder, dyre kontorer, høye lønninger. Knekte fortenner, blod på drakta, samba-fotball, gikk-på-trynet-men-vi-elsker-dere-for-det-fotball! LSK er en fotballklubb, ikke en jævla såpeopera.
I dag så jeg en haug av hengehuer på banen, og jeg må si at hengehuer er noe man har blitt godt vant med dersom man har fulgt LSK de siste åra. Dessverre. En klubb gjennomsyra av mismot og misnøye, og det smitter som faen på de som følger dem. Jeg blir bare trist av å se Lundemo i dag, som lyser frustrasjon over å ikke spille for serielederen i Sverige. Stoltheten av å bære LSK-drakta eksisterer ikke, selv de lokale unggutta vil heller spille for Godset, Molde eller RBK. RBK er i det minste en storklubb, men Godset og Molde? Fy faen. I dag var jeg først og fremst misfornøyd etter 1-0 og tre poeng hjemme mot Tromsø. Det var liksom ingen ting å glede seg over, for ikke er vi i direkte fare for å rykke ned, og ikke tok vi 3 viktige poeng på en dårlig dag i toppstriden. Kampen var forferdelig. Vi definerte oss selv, som en grå og kjip klubb midt på tabellen. Og jeg må rett og slett si at jeg skammer meg over å se Kippe kjøre seiersropet etter kampen i dag, det burde hagla skjellsord i den garderoben etter dagens bedritne forestilling.
Hvor jeg egentlig skulle med dette innlegget er jeg ikke egentlig helt sikker på. Jeg synes det var et passende tidspunkt å ta opp et tema som har opptatt meg i en lengre tid, for jeg oppfatter at en kombinasjon av likegyldighet og konflikter preger mer enn optimisme og fellesskap. Sportslig ser vi ut til å famle fullstendig i blinde, i dag nådde vi i mine øyne et absolutt bunnpunkt. Men enda verre er det at folk gir fullstendig faen i klubben. I mine øyne er det vår plikt som supportere å si ifra før det er for seint, før vi bare finner ut at dette gidder vi ikke lengre. Dersom det er flere enn meg som deler det samme synspunktet, er jeg interessert i å høre hva andre tenker at man kan gjøre for å nå fram med dette budskapet. Hvordan kan vi få tilbake LSKs identitet? Tøffe i media, reale og inkluderende med sine supportere og full pinne på banen? Oss mot røkla, 11 mann som kriger for hverandre på banen og ikke tenker penger? En klubb som står sammen og backer sine egne, ikke skyver folk fra seg. Jeg synes det er dags at vi tar et større ansvar for klubbens utvikling. Sinte foruminnlegg og e-poster som havner i junkmailen til Torgeir får oss ingen vei.
Håper at det finnes takhøyde og interesse for å diskutere dette uten at man skal ty til drittslenging. Dette er ikke et innlegg ment som direkte kritikk mot hverken styret, administrasjonen, Torgeir, Runar eller spillerne, men til hele LSK-organisasjonen som sakte men sikkert har blitt, i mine øyne, en trist og kjedelig klubb. Klubben er ikke større enn at supporterne har stor påvirkningskraft, men da må vi også slå sammen våre hoder og komme med konstruktive forslag.
Kjør debatt!
Kommentar